 |
| K.Herredsvela-Ill |
13.
JEG ROPER
Jeg roper på månen som stiger,
Og på søster sol
Som bøyer seg i havet.
Jeg roper etter stjerner, og ord
Som svever i høyden.
Om frukten av alt er liv, vet bare Salomo.
Ord vekker opp døde,
Men støver ned i dype hyller.
Er det et løftebrudd
Når ord, – som tar i oss fra begynnelsen,
Blir borte i lange korridorer?
De kommer aldri lenger enn til kirketrappen,
Der regnet pøser ned.
FJELL
Jeg løftes inn i fjellheimen
Og blir værende der til dørene lukkes.
Jeg går fra rom til rom i Sølvhammeren
Og speiler min egen lekestue.
Fjellet er bratt som et stolsete,
Men jeg klarer meg godt
Med frukt fra hagen.
Jeg er et frø som slår rot i fjellhenget
Og øver meg til neste økt.
Jeg skal lage en vandrehall for barn
Som vil høyere på rangstigen.
Jeg elsker å se utvikling, at noen satser
På gardsbruk i dag.
Jeg tar fjellene med meg på turen
Til de levendes land.
I høyden har vi en annen målestokk
For kjærlighet. Alt er lov
Under stjernene, men ikke alt gagner
Til det beste for deg og dine.
14.
ALENE
Jeg kan reise alene,
Men likevel ha venner med på veien,
Og lykkeønskninger.
Kjærligheten var dyp en gang, men varte ikke lenge.
Den svant som dugg for solen.
Viss kjærligheten får næring, vokser den
Til uante dimensjoner.
Slik er det også med ordet
Som blir tatt vare på,
Eller hvetekornet som blir sådd i god jord.
Det spirer og gir hundre fold.
Noen ord kan stå alene,
Men sammen med venner gir de en større helhet.
I dette bildet kan vi forstå fortellingen
Om Den rike mannen og Lasarus.
HJERTER
Jeg kan ikke se inn i hjerter
Eller skrive det folk tenker.
Jeg kan ikke begjære min nestes eiendom.
Men alt som er sant og ekte vil jeg ta frem,
Så menneskene kan se lyset.
Hjerter gir gjenklang i hjerter
Som klokker i tusen tårn.
Hver kropp beveger seg mot hverandre
Og leter etter ord, etter forklaring.
De vil bare være sammen
Og forlanger ingenting.
Det er kjærlighet.
Det er en forlengelse av ekkoet
Fra Jerusalem.
Kjærligheten kan redde verden.
Den gir nye krefter, og visdom
Til å dømme rett og galt.
Hjerter som er fylt med kjærlighet
Tåler alt, håper alt, og tror alt
I navnet som gir oss evig liv.
15.
ORD
Jeg kaster ord rundt meg,
Og vinden tar med seg det meste.
Og søvnløse folk
Stavrer hjelpeløst på veien.
De flytter livet, det eneste de har.
Jeg flytter ord til papiret, og videre
Til noen jeg drømmer om.
Og lyset og mørket fanger ordene
Og kysser dem med søte lepper,
Som druer fra vintreet.
BÆR MEG
Min elskede bærer meg
I søvnløse netter.
Jeg vasser i bekken
Og bader i sjø.
Min elskede benker seg i parken.
Når klokkene kimer.
Møtes de hellige til kirkekaffe,
Og mye mer.
Min elskede kjenner ordet,
Og bærer det frem
Med lys i sitt hjerte,
Så alle må gråte.
ENKE
Ensom, alene,
Enke mot sin vilje.
Ingen venner. Døren er låst.
Hun reiser, er alltid på farten,
Med samme kjole,
Med samme døsige ansikt
Med en gammel lengsel
Om å åpne nye dører,
Om å få en venn i ensomheten
Som kan klippe plen og heise flagg,
Og løfte ensomheten bort.
16.
DREIER
Jeg dreier bordet
Og ser ansiktene i parken,
På gatehjørne, i slummen,
Langt borte fra Norge.
Jeg ser mennesker som spør hvorfor?
De deler sin nød med mange.
Og sammen blir menneskene de sterke
Som byer og fjell.
Om hjemmene smuldrer,
Kan huset gjenoppbygges.
Ny kledning redder reisverket
Så vi kan våkne med rette fjes.
Det dreier seg om å være nær hverandre,
Erkjenne at livet må gå videre,
Selv etter en ulykke.
Det dreier seg om å erkjennelse
Sitt eget hjerte.
Det er signaturen av livet,
Sannheten om vår tro.
ROP
Dypt gjemt i rommet er dagen og natten,
Vismannen og søvnen.
Det ropes fra gater og torg:
Sover du?
Sover du?
Vi må tenke på de andre, arbeide for maten
Og holde oss våkne i sollyset.
Fra hele verden kommer busslaster med folk
Som vil bo i lyset.
Tankene dine kan ikke utfolde seg i mørket,
Men trenger lys for å blomstre, overleve.
Men drømmene kommer helst om natten
Under tusen vinger, eller stjerner
Som lyser og bærer oss frem på gullstol.
Vi er oppdaget.