 |
| Richard Larssen-Ill. |
36.
KUNST
Hva er kunst
Annet enn ord i skapet,
Bilder på veggen
Eller veven vi er en del av?
Se hvor kunsten popper seg
Mellom lyng og einer.
De kloke sier adjø til alt
Som mangler signatur.
De søker de levende blant de døde
På et museum
Med dype lysekroner.
Kunsten gråter i arkivet.
De hører folk,
Men ingen åpner døren
Med dobbel lås
Før himmelen åpner seg,
Og nye eiere speider i rommet,
Som arvinger til en verdifull skatt.
HVIT HIMMEL
Når himmelen er hvit,
Blir byen hvit,
Og alle tårnene roper
Med tause smil
Tvers gjennom parken,
Til slottet.
Solen limer seg fast i jorden
Som støver i vinden
Og reiser til fremmede land
Med alt som er,
Og preger menneskene
Som elsker snø og is,
Trass i sorgen av alle tapte i trafikken
Som raser forbi
Med heftig driv gjennom natten
Som parkerer dagen
Til så lenge.
37.
SANG
Jeg vil synge en sang.
Min sjel vil høre min stemme.
De løfter jeg gav som liten
Skal fylle mitt beger nå.
Jeg lener meg trygt i stolen.
Jeg tilhører deg, den ene,
Som lever i alt jeg gjør.
Min tunge, mitt blod vil juble
Når du er i dette rommet.
Jeg skal føde en sang for mitt hjerte,
Og du er sangen i livet.
Du er en blomst blant sommerens trær,
En fugl på himmeltaket.
Jeg møter deg ofte i drømmer og dikt
Og gir deg mitt alt.
Du lyser veien og livet.
En krans over hele jorden er du
Som vandrer blant engler i snøhvite sko
Og kysser min hånd i søvne.
Født er vi begge for å fødes på ny.
Gud vet at vi hører sammen.
Ta ringen med, som jeg gav i tro
La kjærligheten bli vårt ammen.
STILLHET
Jeg glemmer aldri din stillhet
Og sommerkvelden i fjellet.
Jeg venter her til du kommer.
Jeg venter og håper.
Før teppet faller er vi sammen,
Og synger den samme sangen
Om kjærlighet, en evig skatt
Som vokser hele veien.
38.
VINTER
Når vinteren tuper inn,
Må jeg dekke mitt ansikt.
Og trær og blomster kryper
I angst for frost.
Så står de med knekket rygg,
Og bladene er stille,
Mens snøen dekker jorden
Med krystaller og is.
Og vinter blir vår i april,
Når krokusen får blader.
Og solen varmer i husveggen
Til gamle folk.
DAGENE GÅR
Dager går, og flyter sammen i tid
Som skriver i jorden med følsom hånd.
Og tiden blir klippet av
Som dager i almanakken,
Til vi står alene igjen
Ribbet for sol.
Verden sliter med tørke og flom,
Som rir kloden i hast.
Som en hest løper den frem
Så støvet virvler i byen,
Der dager kommer og går
Som en trofast gjest
Til solen blir svart og stuper,
Og livshjulet stopper.
Alt som lever bølger i meg
Og skaper noe nytt i kroppen.
Sjelen er var hver minste ting.
Hør lyngklokker kimer i natten,
Og jeg er alene nå.
I speilet finner jeg skatten.
39.
HUSET
Mennesker løper omkring i byen,
Og sprader i parken når våren kommer.
De slentrer med smykker og dyre ringer
Til alderen roper og dørene stenges
For snøstorm og regn fra nord.
I huset bor Petter og gamle Gina.
Og over og under er mange rom
Som fylles med drømmer
Om Amerika.
Dører åpnes, og dører lukkes
Før natten kommer med pust og latter.
Det er sommer i tømmerhuset
Som hyler i stemmer når vinden blåser.
Og etterpå blinker en stjerne i vest
For en eller to.
ALT JEG HAR
Dette er mitt brød.
Jeg gir det til noen jeg elsker.
Dette er min frakk
Som mangler noen knapper.
Alt vil jeg gi min venn
Som kommer når jeg roper.
Navnet skriver i fjell og hei
Livets glade budskap
Brød og vann er alt jeg har.
Ordet løfter sjelen.
Jeg vil gi min seng, min stav,
I offer til ditt alter.
Alt jeg har, er vevd i blod.
Slekten er mitt anker.
Brødet er mitt liv på jord.
Lyset er ditt skaperord
Som måler våre tanker.