 |
| Richard Larssen-Ill. |
31.
TID OG ROM
Det grønne venterommet
Har sin tid,
Og de gulnede ventesaler
Slumrer ved solnedgang.
Om regnet kommer, og stormen raser,
Er vi i dette rommet
Som en kylling i sitt skall.
Tiden forløser oss til lys og glede
Og renser oss på veien
Til nye rom.
Korte turer i tiden,
Er som å skrive brev i stillhet
Til en ukjent venn.
Vi smykker oss
Som engler i himmelrommet
Og venter på lyset.
LAMPE
Viss lampen slokner,
Er livstråden klippet over,
Og tiden har ikke mer å gi.
Vi går søvntunge til arbeid,
Og forlater bussen eller toget
Som forlatte lamper –
Som blafrer svakt i vinden.
Lyset er ikke så skarpt.
Vi ser dårlig i mørket
Og kan ikke lese skriften.
Mørkets krefter skyllet over oss
Mens vi ventet på tiden
Som gikk forbi.
Dagslyset gir fred
Og beveger oss i rommet
Til å nevne navnet
Som opplyser hele verden,
Så alle kan se.
32.
JEG ELSKER LIVET
Gjennom en langsom reise
Med ord og bilder,
Er jeg kommet til et punkt
Hvor lyset bærer meg
Varsomt gjennom livets bueganger.
Forandringer skjer hver dag,
Selv om jeg ikke ser alt.
Jeg er redd for å miste fotfeste
Og følger opptråkkede spor
I skumringen, mot det evige landet.
Kvelden kommer inn i rommet
Og senker seg lydløst,
Så jeg må bøye meg i støvet
Og bevege meg mot sengen,
Som er oppredd for tusen drømmer.
DAGEN
Ordene gir gjenklang i mitt hjerte,
Og vokser i klang hver dag
Til en stor symfoni.
Dagen er mitt nærvær i livet,
Som stjerner og måne.
Jeg elsker grønne marker
Og modne kornåkrer
I glans fra solens kjærtegn.
Dagen kaller oss med forventning,
Og smiler med hvite lys
Mot en fullsatt tribune.
Dagen åpner stengte dører og favner
Alle som tar imot ordet, –
Alle dem som kalles lysets barn.
Dagens ansikt vekker oss til et nytt liv
I kjærlighet til menneskene
Som glemmer å leve nå.
33.
SKAPELSEN
Den allmektige skapte rommet
Og fylte det med lys,
Og lot lyset skinne gjennom alle tider.
Inntil i dag brenner solen og månen
Og elleve stjerner,
Og rommet er opplyst av kraft
Fra en evig oase.
I begynnelsen var ordet.
Og bildet av alt som er skapt kommer frem
Og hvisker til menneskebarnet:
Du er en øy som åpner og lukker
For lyset som kommer
Og nevner ditt navn.
Skaperen risser ditt bilde i fjellet
Og ofrer deg brød og vann
Til en evig seilas gjennom rommet,
Der ingen er glemt.
KJÆRLIGHET
Hva er kjærlighet? spør Maria.
Hvor er vingene som tar oss med?
Du som letter våre byrder
Og bærer oss over høye fjell,
Velsign oss.
Det drypper lys i rommet fra tusen stjerner.
Jeg er nær evigheten
Når jeg snakker med deg fra jorden.
Kjærligheten er pust fra din kropp.
Du forteller sannheten og visdommen
I ordet som opplyser verden
Til oppstandelsen.
Livet er en reise gjennom mange rom.
Jeg er med på seilasen over vinterkledde fjell,
Der du utfrir barnet i nødens stund,
Og renser oss i blodet.
34.
NEDSKREVET
Det er ikke bare fjell og daler, og prærieland
Som er nedskrevet i elven
Som reiser mot havet med feilfrie steg.
Til slutt er den kommet til munningen,
Og skriften henger i vannet
I tusen år, fra slekt til slekt.
Sånn er tiden som arbeider med oss
Før månelanding.
I Niagara er skrevet en hymne
De mektige synger i kor, om å eie landet
Fra pol til pol, før stormen slippes løs.
Og ingen regner med underet
Som skjer hver dag.
Sol og måne spiller med kraftfulle strenger
Til vi kommer med våre drømmer
Som ingen kan ta ifra oss.
Vi kan skrive navnet, og være til
Som en åpen dagbok for alle.
VENNER
Når vennene forlater jorden,
Sitter jeg igjen alene.
Det er ingen lykke å elske
En jeg ikke kjenner.
I natt kan brenningen ta en venn
Og knuse båten mot fjellet.
Jeg mangler et nettverk av kjærlighet
Som løfter min arme kropp
Mot lyset og ordet.
Alene sitter jeg på en hvilestein.
På veien vandrer en kvinne.
Tusen andre har drømmer og syn
Om å finne den hvite steinen.
Mine venner bringer meg trøst i ly.
Hvor er de når solen blekner?
Den ene har flydd fra sitt vinterhi
Til solkysten vår, Florida.
35.
UNDRING
Med undring går jeg i skogen
Under flyktige skyer.
Solen står opp i øst,
Og i vest flyter havet i sol.
Himmelhjulet går og går
På sin stille vandring, dag og natt,
Helt til lyset slokner
Og kloden blir til blod.
STUNDEN HER
Før daggry ble jeg født.
Mens fuglene tiet
Og solen ennå ikke var stått opp,
Var jeg på vingene.
Jeg var i tiden, ved bredden til evighet.
Underet hadde skjedd:
Et barn var født.
Den korte stunden i livet
Kan vi følge med øyner og ører.
Mens tidshjuler ruller
Må vi være beredt,
Så engelen slipper å vente i skyen
Før vi løftes opp
Til en solrik og løfterik høst.
ORD
Store ord
Er ikke alltid det beste
For små folk
Som strever å få i seg mat.
Ord må siles som melk
Og gis i dråper,
Så en kan fordøye kraften
Som ligger i dyre ord
Mellom utvalgte sjeler
Som studerer skriften
Og tolker innholdet
Med lupe og lys.