 |
| Janette Darcy-Ill. |
20.
JORDEN
Se med dine egne øyner
At jorden er rund.
Og jorden sprekker i ørken
Av mangel på vann.
Se gjennom vinduet når bølgene danser
Med fjellet, og båtene blir dradd på land.
Jorden favner oss alle
Fra begynnelsen.
Med fly og tog beveger vi oss
Stadig hurtiggere,
Til vi møter hverandre i døren
I samme rommet.
Internett binder oss sammen
I et digitalt nettverk.
Vi trenger bare skru på knappen,
Så er vi i Amerika.
TA PÅ DEG
Gå ikke naken.
Ta på deg ordene.
Gled deg i alle fargene.
Være sammen om jorden.
Mur deg ikke inne,
Men kom med i laget.
La oss gå en tur.
Gled deg fordi du er våken
Og kan se veien.
Ta på deg ørene,
Så du kan høre når toget kommer.
Kom til mitt hus
Så drikker vi kaffe sammen.
Jeg er alene.
Ta på deg smilet.
La oss glede oss over været
Som gir oss håp og latter.
La oss elske hverandre.
21.
JEG ER
Jeg er elven som renner forbi.
Jeg leker gjemsel,
Men elven renner stadig
Som et evig tog.
Eleven er stri, etter alt regnet.
Den renner over sine bredder
Og stanger i husveggen.
Jeg er elven,
Og jeg ber om å reise forbi
Som et nattog, en meteor
På vei til havet.
I tusen år har jeg reist i landskapet,
Uten motstand.
Jeg bare renner forbi,
Jeg bare renner forbi,
Men avtar mot sommeren.
Jeg reiser med galskap om høsten.
I snøsmeltingen frakter jeg
Det strie vannet tusen mil,
Til en åpen og frodig barm.
Jeg er elven som bærer isbreer
Til den evige hengemyr, og garanterer
At alt kommer frem.
Jeg er tålmodig og sterk.
VIND
Jeg snakker med vinden
Som tuter i husveggen,
I trærne, og i fjellet.
Vinden tar seg til rette
Som en gammel ulv.
Den skjelver i bølger og hav
Og feier landskapet til en ny vår.
Vinden skraper i vinduskarmen
Og knitrer i takskjegget,
Rister i hus og hytter,
Men bærer over med oss dødelige.
22.
KLODE
Det dreier seg om vår klode
Og kjærligheten til hverandre,
Berøringspunkter
Mellom liv og død.
Det dreier seg om skriften
I vårt frodige hjerte,
Om vanskeligheter og skygger
I livets irrgrønne vår.
Det dreier seg om mitt og ditt anker
Som holder oss sammen:
Barn og barnebarn
Fra en solrik sommer.
Perspektivet er klart
Som en målrettet stjerne.
Den søker den ene
Den søker den ene
Som kloden vil favne.
ELVEN
Du må ikke gå for langt, sa mor.
Du må ikke gå over grensen.
Stillheten ble synlig
Da jeg gikk over bekken.
Ingen ropte, ingen sang.
Skogen tok vare på meg.
Jeg var et bilde i vannet som reiste.
Elven reiser under blågrå skyer
I en evig hverdag.
Den trykker seg sammen
Og drar mot havet for fulle seil.
Det spiller i fjellet, og skogen spiller.
Elven kjenner veien, som en fugl.
Den vet hvor den skal.
Jeg står under skytak og speider
Hver dråpe på hånden min.
De er små stjerner, – barneøyne.
23.
JEG ER MER
Jeg er mer enn månen.
Se at jeg ikke overdriver.
Skaperen trakk seg tilbake,
Og skaperen er vår bror.
Det er nesten umulig å tenke.
Slekten er stor.
Jeg er mer enn et barn.
Navnet er hugget inn i alt.
Det gløder i sol,
Og tusen stråler treffer meg
En vakker dag.
Jeg er et korn, et frø i granskogen
Eller under eiketreet.
Jeg er mer enn et øye,
Og kan se horisonten i blått.
Jeg vandrer på stien
Og er nær alt som er skapt.
Mine søsken vet å fortelle
Hvor liten jeg er.
En gang var jeg en drøm
I Paradis.
ENSOM
Ved et fjell, i solnedgang,
Ensom i skumringen.
Natten banket på min dør
Og trøstet.
Bergtatt sovnet jeg i drømmer
Og ble ledet til fremmede land.
Uten språk, uten noen å snakke med
Gikk jeg på en endeløs sti
Og badet i morgenlys.
Jeg snakket med engler i ånden.
Mine søsken var langt borte,
Og alle venner hadde flyktet i stormen.
Alene gikk jeg gjennom tid og rom
Til kraftfeltet, ordet.
24.
FØR OPPTRINN
Før opptrinn
Har danserne sett seg selv.
De kommer uten ord,
Med musikk
Og nystrøken dress.
De skaper en aura av lys
Og spenning i rommet.
De står klar til dans
Med lukket munn.
De venter på et høydepunkt.
Når alle klapper
Og navnene ropes opp
Som en fakkel i rommet.
Før opptrinn
Har danserne nok med seg selv.
De konsentrerer seg
Om oppgaven som ligger,
Og våren som venter
Med barnelatter og rop
Om mer dans i rommet.
I DAG
Det eneste jeg gleder meg til,
Er at jeg er frisk,
At morgenøye kan kysse meg
Som en blomst fra paradis.
Når jeg er uthvilt
Kjenner jeg kreftene kommer tilbake,
Og døde står opp og vitner
Om en ny verdensorden,
Der dagslyset ser på oss
Med åpne armer.
I dag føler jeg tusen bønner
Svever i rommet
Som lysstråler i spenningsfeltet
Mellom mennesker og Gud.
Jeg føler at jeg er virkelig,
Som et tre med røtter og krone.
25.
JEG LEVER
Jeg lever.
Min verden er ikke bare Amerika.
Jeg har alt, nesten alt,
Men glemmer å takke.
Rommet mitt samler lys.
Jeg åpner vinduet og roper venner.
Og vinden roper i lunden.
Jeg er over alt.
Jeg lever,
Og har sovet lenge nå.
Mine søsken kjenner meg ikke.
De går sine egne veier.
Jeg lever mitt liv som et strå.
Og du lever som et strå.
Likevel er vi ikke urolige for hverandre.
Det skal komme en dag
Uten lys.
BARN
Jeg har båret barnet frem.
Jeg vandrer i håp og tro til barnet.
Sannheten ligger i kraften
Som stråler fra en evig oase.
Jeg holder ilden ved like,
Og løfter mine hender i takk.
Jeg løfter barnet i mine drømmer,
Og gir av min kjærlighet.
Jeg hører barnet rope navnet.
Det roper i mitt hjerte nå.
Jeg gråter av glede over underet:
At jeg er mor og bestemor.
26.
JEG FLYR
Jeg flyr på direkten over hav og land
Til et gammelt, ned tråkket hus
På prærien.
Bortenfor lyser taklampen i koia til Per,
Som kom fra gamle Norge.
Han snakker sognamål.
Jeg raser forbi alle andre,
Og flyr helt til dama i Montana.
Jeg glemmer aldre henne
Som kalte på min kjærlighet.
Om tusen år hadde gått i havet,
Ville jeg husket navnet
Som en edel juvel.
DRØM
Jeg flyr, jeg drømmer
Jeg bor i Amerika, med alt jeg har,
Og svermer for øyner og ansikt som stråler.
Jeg drømmer om en grønn dal
Med fredelige mennesker
Som har tid for hverandre, tid for ordet
Som gir så mye.
Jeg flyr inn i en ny verden med sjelen,
Og finner meg til rette i Montana
På grunn av den ene
Som åpnet mine øyner for naturen
I et vakkert smil.
Jeg drømmer om noen moreller, noen druer
Som smakte søtt, og forsvant
Før jeg fikk skrevet adressen.
Men i drømmer finner jeg frem til den ene
Som gav meg sitt hjerte
Og fjellene med vind og seil.
Jeg flyr og holder fast på tiden,
Som har betydd så mye for mitt liv.
Nå falmer jeg som en blomst uten vann.