 |
| Ill.foto-lys |
7.
ALLTID
Alltid er jeg her.
I mange år har jeg lyst gjennom vinduet,
Nedover veien, og langt bort.
Alltid har jeg hatt en lengsel
Etter å se det som er bak alle fjell.
Ingenting kan stenge meg mer.
Nå ser jeg klart.
Det er Davidsstjernen som lyser i kveld.
Jeg vil lese et dikt om været
Og tenke på sommeren.
Alltid har jeg barna i tankene,
Og den ene som lyser i blått der ute.
Kroppen trenger litt mosjon,
Og jeg må ikke glemme navnet
I alt jag og stress i hverdagen.
Mens lyset kommer inn, finner jeg pennen
Og skriver nye ord til samlingen
Om å elske hverandre.
Det er en glede å gi tilskudd til arkivet
Som tar vare på frø til liv og trøst.
SØVN
I søvnen kan jeg finne fred.
Alt som svever i mine drømmer
Oppmuntrer og skaper trygghet.
Men en gang ble universet en grushaug,
Og ingen kunne reparere.
Da skapte Gud alt nytt.
Jeg holder meg våken i søvnen
Og ser inn i fremtiden.
Flere ganger har jeg vært i himmelen.
En gang var vi flere rundt et bord.
Ved siden av vokste ripsbær.
Og visdommens tre hadde moden frukt
Som alle fikk smake.
8.
KOM TIL MEG
Du som blomstrer i natten
Kom til meg nå.
Se, stjerner blomstrer over hele verden.
Og graset bøyes av vinden.
Se treet som vokser mot sky.
Den strekker sin krone mot horisonten.
Skogen beveger oss til å puste fritt
Mellom endeløse polhav
Kom til meg du som hører dønninger.
Det er havet som slår mot klippen.
Kom til mitt hus, så jeg kan ta mål av deg,
Før du svømmer til den ytterste holme.
Du skal blomstre i verden
Som blåklokker og fiol.
Du er en utkåret brud for den ene
Som skal bære din kappe i hundre år.
ETTERLATT
Jeg etterlater meg mange skopar
Og bøker i kasser og hyller.
Og skogen etterlater jeg til dem som kommer etter meg
Med stjerner i håret.
Fra tidlig morgen til seint – vil jeg skrive testamente
Til alle som skal få sin del.
Jeg etterlater meg en glødende ovn
Og en åpen dør, og et hus med sjel som vinker
Til alle som går forbi.
Jeg etterlater en seng, en stol, og en lampe
Som alltid skal skinne.
Mine etterlatte papirer skal brennes opp.
De favner oss alle, men flyr
Når høsten kommer.
9.
JEG ER
Jeg er det høye fjellet,
Den hvite rosen.
Jeg er frøet.
Men elsk meg for den jeg er.
Jeg er en søster fra Amerika,
Fra Norge, eller Japan.
Vi kan snakke samme språk
Og du er den vakreste.
Jeg er en frukt i hagen,
Et tre med røtter og lauv.
Jeg er en kornåker
Hvor du kan plukke aks hver dag.
Jeg bodde i mors mage,
Så ble jeg advokat
For de foreldreløse i Nairobi.
Nå lyser det i mange øyner,
Og jeg er ennå ikke ferdig.
Men elsk meg for den jeg er.
ALDRI NEI
Be meg om noe,
Og jeg svarer aldri nei.
Løft meg opp på det høyeste fjellet,
Og jeg vil finne veien ned.
Jeg har flykt i mine vinger,
Og reiser gjerne til fremmede land.
Jeg går over store vidder
Og melker kyr i Gobi.
Jeg sendes hit og dit av vinden,
Og lyser for trette mødre.
Når noen trenger min hjelp,
Kan jeg aldri si nei.
Mitt indre søker i ånden, og ber
Om ditt nærvær, ditt hjerte.
Jeg løfter ordene frem for kongen
Og velsigner barnet.
10.
SOMMERKVELD
Sommerkvelden er rosenrød,
Og blomstene oppetter eldhusveggen
Er røde roser.
Selve sommernatten er lys av liv.
Ungdommene danser
Og ser etter hverandre med lange øyner.
Så er det kveld igjen i det blå sommerhuset,
Og alle stjernene er på plass
Med orkester og vals.
Rosene lener seg oppover veggen
Og slynger seg rundt og rundt
Til der kommer en frier.
Og den som vil være med, skal få et kyss.
Det er sommer med høye toner og smil
I en hall – 71 gr. Nord.
HEST
Hesten var gråblå
Og voks ut av havet.
Et landemerke, sa folk flest.
Hesten var fjellet med høyreist panne
Som stod trygt i stormen
Med skjegg og skulder.
Hesten gav gjenklang til Hurtigruta
Og steilte mot været
Som hester i kamp.
I natten rir hesten på gråblå himmel
Og speider stjerner i ensomhet.
Men snart vil hesten søke ditt vennskap.
I dine hender blir hesten så glad.
Ja, gled deg nå. Du kan ri over hav og land,
Og kjenne at hesten er god for ti.
Og du er en kvinne fra Lofoten,
Og du er kjæresten min.
11.
REISE
Det var en forunderlig reise
Over tid og rom
Til de gamle tankers kors.
Om det var fredstanker eller til ulykke,
Så ble jeg vekket for å svare
Barnet som ble til prins
Eller prinsesse.
Jeg bar angsten i meg og døden
Helt til jeg fikk lyset
Og måtte knele.
Se markene er gule mot høsten
Og fuglene spiser av neket
Og trærne svaier.
Det er tid for å gå inn i huset
Så vinteren kan komme.
Se, jeg åpner boken og leser
Så lenge stjernene lyser mellom trærne
Og jeg er våken.
Jeg lytter.
Jeg hører navnet rope mitt navn
Fra viddene i Minnesota.
Jeg kommer snart med sekk og slede
For å sanke venner til den store festen
For norsk-amerikanere i Decorah –
I Minneparken.
NATTPORT
Hvor mange nattporter har du gått gjennom?
Hvor mange vintrer?
Hvor mange stjerner kan du telle?
Alt dette er vår verden.
Det er livet som er oppdelt i timer, dager og år.
Vi skal være en tavle for alt som skjer.
Vi skriver livet hvert sekund, og tar imot inntrykk.
Vi minnes søsken, og foreldre, og alle de andre
Som har gitt oss gode ord på veien,
Så vi kunne gå fra nattport til nattport – til lyset.