 |
| Ole Bull |
32.
EN NY TID
Det vekker min interesse
Å lete etter en ny tid.
Nytt regn vasker jordgolvet,
Og selv er jeg bare noen år.
Nye knopper spirer frem,
Og gjennom dagen kommer noe nytt
Til vår verden.
Gamle menn gråner,
Men gamle fjell holder stand
Og viser vei i naturen.
Gamle ”Dampen” merker en ny tid,
Og gamle stier blir glemt.
Det er ikke bruk for slipestein lenger
Og parafinlampen er en saga blott.
Folk reiser med fly til jobben,
Og veien gjennom fjellet
Viser en ny himmel.
Nyhetene på tv kommer uavbrutt.
Fra jeg legger meg til jeg står opp
Har jorden beveget seg rundt sin akse,
Og jeg kan se et nytt lys.
Dagen kommer med budskap
Om en ny tid
Med rastløse vinger.
DU
Du går blant dine egen.
Som en fugl flyr du fra grein til grein.
Du plukker korn i neket
Og bader i dype tjern.
Du fører deg som en prinsesse
Og finner deg selv gående
Med tanker om å vokse over muren.
Du vil fri deg fra åket
Og bli som andre kvinner og menn.
Du er signatur av en ekte israelitt,
Og tar tiden tilbake, før stormen.
33.
ROSA HIMMEL
Rosa er en grei farge.
Himmelen i vest er rosa
I den grønne kvelden.
Gjennom bjørkene lyser en stjerne,
Og svalene flyr.
Englene bader i rosa bølger
Og slutter seg til oss.
De er venner med stråleglans
Som forteller om været.
Solen går ned i havet
Og blir overøst av rosa skyer.
Den rosa himmelen pakker solen
Til en ny morgen
I det grønne landet.
GÅ PÅ VANNET
De forteller om å gå på vannet
Uten badedrakt.
Og bølgene kom og døpte dem
Som skårunger.
De ville gå i kjærlighet og tro,
Men alt gikk galt.
Peter fikk gå på vannet, men ikke de andre.
Båtene som skulle over fjorden
Ble torpedert, en etter en.
Bare et fåtall kom frem til målet.
Men Jesus lever i dag
Og vil hjelpe den som roper navnet
I tro på løftene.
Titanic skulle aldri gå under, sa de lærde.
Men i møte med isfjellet
Men i møte med isfjellet
Var båten uverdig.
Det gjelder å ha visdom i hjerte,
Så en kan gå på vannet.
Vår styrke skal være som dagen er, sier Herren
Når han er med oss
Har vi ingenting å frykte.
Det er kjærlighet over alle grenser.
34.
LANDSKAP
Du har alltid vært i mitt landskap.
Jeg trør på gamle stier
Og lengter etter vind og mold.
Jeg ser lyng og trær.
Gud vet om jeg kommer tilbake neste vår?
Et frø har slått rot.
Et menneske har også dype røtter.
Å trekke menneskene fra sitt landskap
Kan føre til mye smerte:
Det er som å trekke en visdomstann.
Hvor skal en gjøre av seg
Når landskapet forvinner,
Og byene vokser inn i stjerner?
Da er vi maur som må klare oss selv
I krigen mot fattigdom og hat.
Når landskapet ligger øde kommer villdyret,
Og beitemarkene blir til jungel
Før ørkenstormen raser over jorden
Og meier ned både åker og hus.
Hvem ser dette? Og hvor er de vise menn?
MUSIKK
Det er musikk i fjell.
Naturen spiller med mange strenger.
Det hvisker og synger fra skog og dal.
Og følger vi elvefaret til fossen,
Hører vi brus fra en annen verden,
Toner fra himmel og hav.
Musikken er vakker om våren, i perledrakt.
Jeg går steg for steg over fjellet
Og lytter til sus av vind.
Her er lengsel i trærne som våkner
Og klatrer i høyden.
Og gutten lengter å se den ene
Som spiller om natten i eventyret.
Tankene driver oss nærmere hverandre
Mens himmelens bue spiller fiolin
Og isbreen kalver.
35.
La ikke din lengsel brenne ut
I kalde vinternetter.
La lengsel møte lengsel
Under åpen himmel i lyse sommernetter.
La tørsten bli hel og varm
Så dere kan møtes ved brønnen.
Varlig løfter du den utkårede
Under himmelbuen,
Mens tankene driver deg til vanvidd
Om å elske hverandre evig.
Lengselen har ingen grenser
Og møter oss ved høylys dag
Som en venn av livet.
NYTT LANDSKAP
Jeg har en dragning til dette landskapet,
Til denne dalen – med så mye liv.
Jeg ser naturen våkner.
Og jeg våkner som et nysgjerrig barn,
Ferdig til å oppdage verden.
Jeg kjenner stillheten i landskapet
Og legger meg i graset.
Himmelen er blå, uten skyer,
Og solen skinner fra en skrå vinkel
Inn gjennom vinduet mitt.
Jeg ser på de grønne åkrer, og fjellet
Som reiser seg i solglans.
Jeg ser elven renner i havet
Med alle mine drømmer om fossefall.
Hvor skal jeg hente min kraft ifra
Når det slutter å regne,
Når solen slutter å gi av seg selv?
Hvor er mitt nye landskap, uten den ene,
Som har gitt meg alt.
 |
| Ill.foto fra Island |