 |
| Ill.foto – Liv Lien |
27.
DØRENE LUKKES
Åpen dør i gangen.
I dag vil jeg ut.
Solen er kommet tilbake.
Trafikken er stilnet.
Jeg går til ro,
Og dørene lukkes.
Bare en kort tid igjen,
Og rullegardinet trekkes ned
Og skjuler alle spor.
Dørene lukkes,
Og sangen er stilnet i skogen.
Jeg finner meg selv
Og begynner å rope navnet.
Vi møtes ved elven,
I lyset av måne og sol.
Og fuglene flyr.
Dørene lukkes i fjellet.
SKOGEN
Skogen er stille
Under et mylder av stjerner i blått.
Frosten sprenger i myr og eng
Og bobler i små skåler.
Isen sprekker og lever i frost
Som et gammelt fjell.
Skogen kommer tilbake med fryd
Over hele jorden.
Og sevjen flør som havet
Og fosser frem med nytt liv
Fra dype røtter.
Skogen stilner i natt og tåke
Og forteller fra en blå brønn.
Toner vekker oss til dans
Mellom høye trær og stjerner
Som stuper ned og favner oss
Som små barn i april.
28.
VIND
Vinden banker på døren
Og roper i rommet
Og seiler i åpen sjø.
Vinden er på fjorden i kveld
Med en hvit hatt.
Den synker i mørket
Og river i skogen.
Vinden hvisker i skumringen
Dagen etter et møte
Og forteller om å overnatte
Bak husveggen.
Den forteller om barnet
Som ser i mørket
Og vet alt om stillheten
Som åpner våre hjerter.
Budet kommer med vinden
Som banker på døren
Og forteller om nærhet
Som inngangen til alt.
Åndedraget følger tidevannet
Og livet takker med åpent hus
For sommervarmen.
LENGSEL
Kjenner du lengselen i kroppen
Som beveger oss til nærhet
Mens vinden slår i graset
Og solen kysser landskapet.
Kjenner du den ene som gir alt
For å vinne den utvalgte
Som haster frem med en grønn stengel
Som vokser i blått hav
Med hengelamper og hvite engler.
Kjenner du den elskede ved soloppgang,
Når kornet er modent
Og stillheten vil favne oss i lengsel
Som et barn som aldri får nok.
29.
FLY BORT
Et sted med navn roper etter oss,
Og vi pakker kofferten.
Vi flyr i angst i grenselandet,
Forbi Kap det gode håp.
Murene står stille, mens vi flyr.
Vi besøker slekten på andre siden.
Vi flyr over hvite marker
Og har grønne voller i sikte.
Med åpne øyner flyr vi gjennom natten
Til en utstrakt kyst
Som tar imot nye emigranter.
Jeg fornemmer klokkene i Notre-Dame.
Vi flyr over døde fabrikker,
Og observerer bilder av fortiden
Med søvnløse mennesker på flykt,
Bombehunder og Hitlertenner.
Med gråsprengt hår flyr jeg i rommet
Og åpenbarer min lengsel
Etter en rettferdig verden,
Uten tvangsarbeid og fornedrelse.
Jeg flyr på hvite vinger imot lyset.
Jeg er en av de overlevnede
Som leter etter ledige husrom
I den forbudte byen.
Den hvite månen kaller meg tilbake.
Jeg spiller for Jerusalem.
Mine egne vokter meg natt og dag,
Og jeg kan spise meg mett i navnet.
STRENGER
Jeg spiller mine siste strenger før kvelden
Til gjenfødelse og håp.
Jeg spiller solen og regnet tilbake,
Og strekker meg etter kjærlighet.
Jeg spiller med verdighet for den ene
Som vokter skatten, og eier godhetens åndedrett.
30.
TID
Det er ennå tid
Å finne engelen.
Det er tid å reise ut på åpent hav.
Bølgene venter.
Solen tar imot med åpne armer.
Tiden venter med en åpen grav
Et sted i horisonten.
Her møtes alle gråkledde
Før dørene lukkes.
Det er ennå tid å heise flagg,
Plante frø i hagen,
Være sann i kjærlighet
For våre egne og for vår neste.
Vi kan dele ut blomster
Til alle som tar imot.
I hast skal vi reise
Når klokkene kaller.
DAGEN
Med uro ser jeg dagen komme.
Jeg lengter med gråt,
Og ber om litt vann.
Tusenvis leter etter en jobb
Og noen å snakke med.
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn
Og skriver navnet.
Dagen har gitt meg så mye.
Den kommer stadig til meg med lys og varme,
Og holder meg i hånden
Til siste åndedrag.
Jeg sanser dagen, og elsker håpet
Å se mine kjære på andre siden av havet.
Jeg ser en engel tar imot oss
Når vi kommer, med ryggsekk og pass.
31.
GLEMME SANGEN
Jeg kan aldri glemme sangen,
Og den ene som stråler en evig melodi.
Sangen toner i meg
Som latteren i Urdalen,
Fra morgen til kveld.
Jeg kan ikke glemme skogen som synger
I drømmer og dikt.
Jeg lengter etter lauvet, og hører
Bærskogen nynne i nye toner
Der ekornet leker gjemsel.
Sangen ligger meg på hjertet
Og tar om meg som et kjærlig barn.
Selv i stillheten hører jeg sangen
Om fødsel og oppvekst i det hellige landet.
Å ELDEST
Å eldes som trær og einer,
Er et privilegium, har jeg lest.
Å bli gammel som fjell
Gir gjenklang i rommet.
Jeg var gammel som femtenåring
Og bygget et fuglerede.
Siden har jeg bygget hus for gamle,
Og lengter etter et ensomt sted.
Jeg vil trekke meg tilbake fra larmen
Og vie meg helt for tiden,
Som byr frem nye bekjentskaper
Og en utstrakt hånd.
Jeg vil eldes blant venner
Og skrive navn jeg bør huske.
Jeg vil gå et skritt av gangen i lyset
Og speide stjerner på himmelbuen.
Kanskje treffer jeg den ene snart,
Før trærne mister sin krone.
Jeg må skynde meg å leve
Før skjønnheten skjuler sin glans.
 |
| Ill.foto-Liv Lien |