 |
| Aulie – Ill. |
15.
KRAFT
Da kraften kom til meg
Og opplyste meg med visdom,
Ble rommet fylt av toner
Fra en høyere himmel.
Og stjernene bøyde seg ned i rommet,
Og jeg fikk se engler
Og hvitkledde barn.
Og våren kom til oss,
Og store åkrer ble sådd med korn
Til en vidunderlig høst.
Da våknet jeg over sjeler
Som ikke kom tilbake fra sjøen.
I uværet fant de nåde,
Og solen sloknet.
Mine søstre og brødre fikk kraft
Til å rope i vinden.
Og skaperen svarte med lys
Som opplyste verden.
Og alle fikk se hvem de var
Før døren ble lukket
Og tonene løftet oss høyt
Til en fredfull kyst.
FUGLER
Fuglene samler seg.
Jeg samler fugler på veien,
Drømmer og leker med livet.
Jeg danser i skogen og fjellet,
Og stjernene våkner.
Jeg vandrer i lyset på stien.
Det mystiske ordet kommer.
Jeg dveler, og sier ”god dag”.
Du er vakker.
Jeg skriver navnet og knipser et bilde.
Jeg ser deg en stund. Og du ser meg.
Små fugler i hagen.
De vipper på greinen.
To elskede par.
16.
DAGER
Dager med lys,
Dager og netter med lys.
Vår far glemmer oss ikke.
Og skaperen gir oss et hus
Under himmelens vinger, under stjernetak.
Vi er fri til å leve, og huset er vakkert.
Jeg spår: jeg skal leve i hundre år.
Jeg rydder og dekker bord.
Jeg er liten og vakker: Et menneskebarn.
Presis. Jeg er født her nede.
Og dager kommer, dager går.
Men, hvor kommer de fra,
Og hvor går de hen?
Skapelsen er et mysterium, og tiden
Er mer enn vi aner.
Ufattelig er dette livet. Jeg lengter å se
Svaret på gåten.
Jeg fanger en bie,
Jeg fanger en mygg.
Solen lyser fra himmelrommet,
Og jeg er et barn, ufattelig rik, som en konge
Med nåde og visdom, en blomst for de andre.
Jeg lytter til lyset som bærer meg ut,
Og dagen er min,
Og dagen er din, når du kommer.
Min kjære skal komme snart.
En engel har gjestet mitt hus.
Jeg er din.
EN ANNEN
Jeg går på bedehuset
Og finner en hånd på veien.
Det er ikke min fars hånd,
Men den kjennes varm og trygg.
Jeg går i flokken
Og glir forbi de andre.
Snart er jeg alene,
Men finner nåde i mørket
På veien hjem.
17.
Jeg tenker på bestemor
Som falt i snøen,
Og solen som reiser seg opp
Hver morgen
Og brenner som en fakkel
Og bygger broer med syltynne stråler
Som når oss alle, liten og stor.
Vinteren daler ned i hagen, på veien,
Så bilene tuter sammen en dag
Og lengter tilbake.
Vinteren narrer ingen, den kommer
Og setter spor over hele verden
Med kulde og snø
Eller regn fra en tropisk sky.
Tilbake står jeg for å lese posten.
Jeg fryser, og gradene tikker mot null.
Det er vinter i dag
Og snøen løsner i fjellet,
Og bjørnen har gjemt seg,
Og vakre kvinner har reist til Mallorca,
Til varme og sol.
VED EN ELV
Jeg bodde ved en elv,
Ved en bro for levende og døde.
Jeg bodde her noen år,
Forlatt i en bakgård for tiggere
Og så båtene komme og gå,
Akkurat som menneskene på broen.
De hadde det så travelt
Med å finne frem til sine egne.
De løste ikke et ord med naboen, bare gikk
Som en maskin gjennom gatene,
Til alderdommen bremset
Og hukommelsen ble tåkete,
Som på Doggerbank.
Jeg bodde ved en elv, og lever fortsatt
Med utsikt til livet som rører seg der
Og på broen som binder verden sammen.
Det er et privilegium å se havet, sier noen.
Men elver som møter oss, gir store tanker
Til den ene som berører og favner.
Og vannet strømmer på fra fjellene
Og sprer seg over hele jorden
Med små blodkar av nåde.
 |
| Måker – Ill |