 |
| Værøy-Ill |
10.
LANDSKAP
Sørg ikke over de døde,
Men utforsk landskapet
Og tråkk på de gamle stier.
Drikk fra brønnen
Og la vannet rense vår kropp.
Ha tid for hverandre
Så ikke våre hjerter blekner.
Vær frimodig og sterk
I troen på de gode gjerninger
Som skal redde verden.
Se, landskapet synger i glede
I morgenlyset
Og doggen tørkes bort
Som tårer fra elskede barn.
Og stillheten senker seg
Over levende og døde.
Det er tid å puste ut
Og favne hverandre med kyss
Før natten kommer tilbake.
KREFTER
Trær og busker har krefter i seg
Som menneskene.
Og fjellet kan løfte oss mot månen.
Nærhet i kjærlighet skaper nye krefter
Som holder om meg
Og velsigner alle mine steg i verden.
Jeg får krefter til å synge og danse
Midt i en forsiktig alderdom
Sammen med barn og barnebarn.
Men jeg behøver stadig nye krefter
For å holde meg våken under solen
Som bærer meg på evige armer.
I myrene er ordene gjemt.
11.
I myrene er ordene gjemt.
I landskapet er skattene nedgravd.
De store overskriftene uteblir.
Menneskene står på sidelinjen og venter
En åpenbaring, et under.
Poesien er gjemt i våre hjerter
Som en hellig glød, en tone som høres
I greinene om våren.
Og skogen synger i kor
Og utstråler glede over menneskene
Som kommer med fred.
Hvert ord er et bilde, en hilsen fra noen
Som søker fellesskap.
Ordene roper langt hjemmefra
Og husker oss på trikken eller toget
På vei til vårt endelige mål.
FJELLET
Åpne meg, sier fjellet.
Jeg har mye å gi til den ene.
Jeg ønsker å binde meg til mennesker
Og utvide horisonten
Så jeg kan se tydelig gjennom skyer.
Kom til mitt tårn, sier fjellet.
Sannheten er til å stole på, evig som Gud.
Så vær tydelig, og bind meg til ditt hjerte.
Gå mine stier i tusen år
Så jeg kan merke at du bryr deg.
Berør meg, sier fjellet.
Berør meg som et lite barn.
Jeg vil elske alle som kommer i min nærhet.
Jeg vil favne menneskene, og åpne stengte dører,
Så alle kan få komme inn før det er for sent.
12.
POESI
Poesi er en pust fra menneskene
Som puster i naturen
Og gleder seg over det umulige som skjer:
At graset blir grønt, kornet spirer
Og fuglene kommer tilbake.
Poesi er en stemme fra det indre
Som noen vil dele videre
Til alle som lytter.
Etter å ha vært i kloster
Blir en opptatt av åndelige verdier,
Og vil gjerne puste liv i gamle ord
Så de berører oss.
DRØMMEN
Jeg ber ikke om drømmer,
Men de kommer til meg som film
Eller åpenbaringer om natten,
Og det føles godt.
Drømmen kan vekke meg
Og fortelle om skjulte hemmeligheter.
Og jeg kan være i drømmen
Som på en reise til fremmede land.
Noen ganger er jeg i himmelen
Og treffer folk jeg kjenner fra før.
Andre har jeg aldri sett,
Men likevel er vi i samme familie
Og er gode venner.
Mitt liv er fylt av drømmer
I lyset av sol og måne.
Jeg er i godt selskap med søsken
Som ber om tilgivelse.
I drømmer kan jeg fri meg fra mas og stress,
Og jeg blir fylt med ny energi.
Jeg kjenner meg i slekt med alle
Som lever i håp, tro og kjærlighet.
13.
DET HASTER
Det haster å snakke om været,
Og livet som bor i oss en kort tid.
Det haster å snakke sammen
Om de viktige valgene.
Som gammel skjønner vi mer av alt
Som krydrer verden med glede.
Vi er ivrige på trafikken som jager
Med uvettige piloter.
Det haster å snakke om plattformen
Som bærer oss gjennom livet.
Det er ikke tid til tørrprat
Om uvesentlige ting.
Det haster å få til en avtale om nedtelling,
For vi kjenner alle tidens tann.
Men alle som ble utryddet i krigen
Skal få starte på nytt en dag.
DAGENE VÅRE
Dagene våre skal ikke være lette.
Vi skal bære hverandre
Over sump og myr, over fjellet.
Se, dagene i lykkehjulet går mot slutten,
Klokkene stopper, trafikken stopper.
Det er ikke gratis å være til,
Og billetten må betales.
Selv i barnehagen har de sine ordninger.
Jeg finner meg et fredelig sted
For å hvile.
Dagene våre er firkantede murstein,
Byggeklosser i tidens mektige spill.
Vi vandrer frem med frimodighet, for vi har et mål
Og en hellig tro.
Selv over fjellmassivet, taper vi ikke kursen.
Om dagene våre brenner, en etter en,
Om dagene våre brenner, en etter en,
Har vi mange nye dager som presser på
For å komme i lyset, for å gi rom til en elsket slekt.
14.
JEG REISER
Jeg reiser
Og føler det er en reise jeg gjør
Når jeg våkner en morgen
Og plutselig er jeg på badet,
På trikken, et sted i det blå.
Gud vet hvor jeg reiser.
Jeg drives mot stjerner.
En gang vil jeg reise med hast
Til et hellig sted.
Jeg reiser, og hånden vinker.
Forbi horisonten speiler jeg livet
Som speiler min sjel.
Jeg skal videre opp mellom skyer,
Og himmelen maler seg selv
Mens jeg løfter et barnebarn høyt
I vinden, i taket, mot engler,
Og smiler til alle.
Et hjertebarn traller og takker for turen
Og vinker, og ser når jeg reiser.
– Så bra at jeg kommer. Jeg hilser ved døren.
Jeg reiser så lenge jeg lever,
Og finner meg selv en dag
Mellom stjerner.
Jeg drømmer om turen til USA,
Og alle andre turer rundt omkring i verden.
Min livsstil, min drøm er alltid å reise
Der søsken er sammen, der tuntreet blomstrer.
Og frukten er druer og kjærlighet.
På hjemstedet finner jeg roen,
En lykkelig høst mellom bakker og fjell.
Og slekten vokser som trær og blomster
Og strekker sin kropp over hele jorden.
Min reise er barnet som fødes med smerte
Og blir til et barn igjen.
