 |
| Ill. Jane Monica Tvedt |
1.
TIDEN
Rusler rundt i byen
Og ser på de andre
Som er opptatt med seg selv.
Jeg finner tonen,
Og rusler litt alene
Rundt Bredevannet.
Noen ender vagger forbi,
Og tiden renner.
Men jeg har helgefred
Og gleder meg over stillheten
Som holder meg fanget
Som en fisk i garnet.
Tiden er nådig i kveld.
Jeg får ta det med ro
Som en gammel hest.
Ingenting bekymringer.
Tiden kommer av seg selv
Og renner i havet.
TIDEN KOMMER
Tiden står stille. Hun smiler.
Og alt er et smil på min vei.
Til Amerika vil jeg så gjerne,
Der bor hun, og smiler.
Vår tid er i lyset av månen
Et vakkert sekund.
Vi tripper og går i parken.
Vi møtes. To par øyne ler sammen
Som venner.
Det er stille, og alle sover.
Det er et under at jeg er til.
Vi springer om kapp til trikken
Og finner et sted å bo.
Så fanger vi tid og lever,
Og vi er blitt to.
Og snart vil vi drømme om flere
Med vinger og nebb.
Vi ønsker at tiden skal komme til oss
Med et lykkelig barn.
Det er mer enn alt.
Med et lykkelig barn.
Det er mer enn alt.
2.
SANG
Så lenge verden er en båt,
Så lenge havet er en sang
Skal vinden synge.
Så lenge stillhet er en tone
Og lyset er en sang,
Vil jeg synge.
Sangen løfter, åpner dører,
Får oss til å se og høre
Mesteren fra Golgata.
Lytt til englesang i skyen.
Natten spiller høyt i stjerner.
Himmelen dekker hus og hytter
Med et vakkert blå blått teppe.
Jeg vil synge fra mitt hjerte,
Tone lengsel til min kjære.
Navnet synger over jorden
Helt til fjell og tinder stuper.
TRÆR
Grenene rører ved himmelens port
Og tegner et lite hjerte.
Trærne synger i månenatt
Og vekker de unge jenter.
Og trærne roper ved høylys dag,
Og bonden velsigner skogen.
Når våren kommer høres fuglesang
Over duftene roser i dalen.
Trærne berører oss, favner oss vidt
Og spiller på tusen strenger.
Og barnet våkner til morgenkyss
Fra sol, måne og stjerner.
Det danser i greiner, og lauvet ler
I vinden som gjester vår hage.
Og eplene modnes og faller ned
Som kjærtegn til hele hurven.
3.
TILGI
Jeg har lyset med meg
Der jeg vanker rundt i verden
Med boken og staven.
Og mine gjenglemte sønner og døtre
Kommer nok etter en gang,
For vi er av samme kjøtt og blod.
De elsker sine egne,
Og Jerusalem er som et fyrtårn.
Selv for gamle hjelper det å se bilder,
Så de kan fordype seg i ordet
Mens de venter på siste fly.
De kommer aldri tilbake,
For de blir tatt imot av hvert hjerte
Som gjenlyder som ekko
I byen med de mange porter.
Men å tilgi kan være vanskelig
Når en har blitt kuet, plaget og pint
I tusen år, gjennom generasjoner
Over hele kloden som er skapt i kjærlighet,
For at vi skal elske hverandre.
Likevel er dette det eneste håp
For å overleve ondskapen jorden.
HJERTER
Mitt hjerte og ditt hjerte søker sammen
For å glede verden med en solstråle
Som kommer fra høyden.
Vi skal være et speil for det gode
Som når oss gjennom tusen ord og øyner
Som møter oss på veien,
Til velsignelse og oppmuntring.
To hjerter hører sammen, vet vi fra skapelsen,
Og holder ingenting skjult for den ene
Som løfter oss hver dag et steg nærmere
Forsamlingen av engler i rommet
Som skal ta imot oss når vi kommer.
Og kvinnen føder, og slekten går videre
Gjennom en mann og en kvinne i labyrinten,
Der tiden lyser og gir håp for alle som tror.
4.
INGEN
Jeg kjenner ingen i denne byen
Der tusenvis går til suppekorridoren,
Til trengsel i matbutikken,
Som nesten er tom for brød.
Ingen snakker med meg heller,
Og språket er en barriere, som det har vært
Så lenge jeg kan huske.
Derfor ble det heller ingen reise,
Før akkurat nå – med spesialtilbud,
Uten guid og sjøfør.
Men jeg klarer meg stort sett, og kartet
Viser vei til hotellet, der jeg må respektere
Stengetid og frokost,
Og at ingen reiser fra kofferten.
Gulltennene må oppbevares forvarlig
Og armbåndsuret bør en aldri ha synlig.
Ingen tar affære i trafikken,
Den går sin gang døgnet rundt,
Og folk tuter seg frem i sentrumsgatene,
Mens de fattige ser etter matbiter i søppelgryta
I stor konkurranse med svarte fugler.
Jeg har heldigvis returbillett, men ingen bryr seg
Om jeg blir noen dager til. Alle har sine gjøremål,
Og sniker seg hårfint gjennom livet
Som arme tiggere, ribbet for mat og poesi.
Jeg kan rusle til hotellet, eller i min egen stue
Og hente kraft av ordet som løfter alle mennesker
I navnet som er virksom i ånden over alt,
Så de utvalgte kan finne veien hjem.
SKJØNNHET
Vi lever i en verden av skjønnhet,
Og er selv en del av fruktfatet alle kan smake.
Våre øyne lyser, og ansiktet skinner av kjærlighet
Fra en annen verden. Og barn over hele jorden synger
Som lysende engler – om skjønnheten som venter oss
På andre siden av forhenget, der Gud og Jesus bor.
5.
SKRIVE
Siden du spør meg, kan jeg svare
At skrivingen ble til i et kloster, i ensomhet.
Siden har jeg studert bokstavene, og ord etter ord
Har kommet til som små bilder i veven
Som bygger menneskelivet sammen.
Det begynte med følelsen av å eie noen talenter
I mitt innerste, som måtte komme frem i dagen
Før mørket kom – og gjorde meg usynlig.
Selv når jeg ikke hadde krefter og innsikt
Tok disse tankene meg, og formet min hverdag
I bøkenes verden.
Jeg skriver ikke blott til lyst, men for å rydde opp
I arkivet, og få frem de ord som fødes,
Innrammet i gull, så alle kan nyte mitt testamente,
Nå eller en gang i fremtiden,
Før fjellene raser sammen og lyset slokner,
Mens det ennå er nåde for syndere
Og en åpen dør for tilgivelse og fred.
LYTTE
Jeg stanser på veien og lytter.
Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene.
Tiden kommer imot oss fra alle kanter. Vi blir oversvømt
Av et hav med begeistrede seere.
Og jeg er uvitende om alt som skal skje,
Men klynger meg til håpet om å treffe den ene.
Jeg tillater meg å synge med min elskede
Når tiden kommer, og jager frem med følelse,
Og lytter etter trinn i grusen,
Og hørere klokkeklang fra fjellet.
Lyngen synger og himmelen stråler.
Jeg trenger ikke høreapparat for å høre fuglene.
Og lyset, som hvisker i greinene,
Forteller om livets mysterium, selve kjernen
I kjærligheten som blir åpenbart
Mens vi enda er pilegrimer på veien
Til de levendes land.
 |
| Ill.- J.M.Tvedt |