 |
| Ill. Olav Bjørgum |
25.
TID
Det tar tid å reise
Og finne en egnet snuplass.
Snart skal vi tilbake
For å ta nye reiser i det blå.
Hver for seg opplever vi tiden
Som en billedvev.
Alt vi ser og hører får sin plass.
Lag på lag males landskapet
Til høytid og fest.
Før en reise sitter vi i rommet
Og planlegger flyturen
Og sammenligner ulike mål.
Vi skal møtes på grensen
Med reisekoffert og pass.
Det er ingen vits å snu.
Tiden kommer nå.
PUBLIKUM
Jeg er et dårlig publikum
Som bare kritiserer de store
For å glemme detaljene.
Kanskje de ikke har så smal pensel,
Kanskje de ikke har så smal pensel,
Eller er de er oppbrakte over lyset
Som avslører det guddommelige?
Her er intet å dvele ved,
Så jeg bare går videre.
Jeg har ikke oversett noe.
Jeg har sjekket de hyggelige rommene
Med akvarell og dagslys,
Og strever for å finne døren ut.
Jeg kan ikke huske hvorfor jeg
Må be om tillatelse til å male
Veggene blå, verden sort med en stripe hvitt
Der publikum sliter stolene,
Mens andre får næring til nye oppdrag.
Det gjelder å holde ut
Til publikum applauderer.
26.
EN GANG
En gang skal alle dø,
Og alle mister noen gjennom livet.
Vi tvinges til å være med
Som hjul i det store familiehjulet.
En gang må vi reise ifra huset vårt
Og alle våre kjære.
Det er en tung og sikker melding
At vi skal vandre snart.
Men, en gang blir naturens lover snudd,
Og vi blir igjen med skammen.
All ærlighet og vennlig prat
Blir veid og målt av engler.
En gang må hånden vaskes ren
Så vi kan møte kongen.
Og evigheten blir et sted
Hvor alle barn kan være sammen.
JEG SER
Jeg ser noen går alene,
Andre i klynger.
Mengdevis av folk stimler sammen
På veien til en ny start.
Jeg ser og spør meg til en sommer
Med nistepakke og visdom.
Mitt tørste håp er å eie
Litt englefred på jord.
Jeg ser noen går og gråter.
Og noen glemmer visst å hjelpe?
Jeg løfter barnet ditt som smiler,
Og vet at nå vil det blomstre.
Kjærligheten til jorden, er alt
Vi kan gi til barnet.
Pusten og blomsten er sammen
For hellige, gode minner.
27.
MØTE
Det første møte med kjærligheten,
Er en viktig lyd
Fra det edle hjerte,
En strofe om silke og lin til mål.
For å elske for evig
Er kjærligheten – ånden som drar
Det beste i livet, som barnet,
Til mor og far.
Den første kjærlighet, og det eneste møte
Mellom to elskede par
Er som et kaffebord som slokner
Når ingen er igjen.
Møt hverandre mens kaffen er varm
Og ennå kan sette spor
På de tusen stier til fjellet,
Som strutter av sol og måne.
VIKTIG
Det er viktig å fortsette reisen
Og se gnisten i vinduet,
Erindre at hvert øyeblikk er viktig
For å oppnå vingeslag.
Vi må komme på innsiden av der det skjer,
Og legge anker før vinden snur.
Vi må tenne lampen, så alle ser at vi går i land
Med de beste hensikter.
Vi må dekke alle våre spor bak
Og kjenne varme i sjelen,
For vi er dekket med gull for å skinne
Til de fjerne strender.
Det er viktig å leve nå, og se himmelen
Som en liste med stjerner i blått,
En scene for engler og Gud
Som tar imot oss når vi kommer.
28.
VIDERE
Livet går videre.
La dette være nevnt
Når vi stuper inn i den digitale verden
Med leddpærer og fremmede ord.
Vi er selv blitt en del av urverket
Som utvalgte, som våkne funksjoner
I en ellers komplisert matematikk.
Livet ønsker å bevare oss,
Men stadig må vi repareres for slitasje
I ryggmargen.
Å komme videre, er å føle for våre søsken
Som drives fremover med bølgene
Som rekved mot stranden.
Vi er på innsiden av det virkelige livet
Som lyspunkt og grensestolper
På veien til Jerusalem.
BREV
Vi leser hverandre.
Og de dødes brev er en historie
Vi lærer av, som fargene i naturen.
Ydmyke bøyer vi oss for kunsten
Som omgir oss, og ser hverandre i speilet.
Vi skal tyde skriften, og bli til noe.
De arme døde forteller i lauvet.
Vi skriver testamente med våre liv
Og gjemmer oss nakne
Når livshjulet kaller til oppbrudd.
Vi skriver med alt vi gjør eller tenker,
Og vet at vi blir iakttatt
Som bonden på sjakkbrettet.
Vi er annerledes og unike,
Og klorer oss fast i oppoverbakke
Til vi er ved utsikten og kan puste ut
Før vi flyr videre uten stans.