 |
| Jotunheimen-ill |
33.
LIVET
Livet handler om å leve.
De døde har nok med seg selv.
Å leve, er å vie seg helt
Til å elske det skapte før natten kommer
Og skjermen blir svart.
Livet er nå, være til med en inderlig glød,
Strekke seg frem som en gnist,
Som en blomst på jord.
Livet er mer enn ord.
ORDENE
Ordene lever, selv om dikteren er død.
Lyset du gav meg, skal jeg gi videre.
Tiden er en strøm, en kilde,
Hvorfra alt liv vokser ut, – og synger
Fra morgengry til morgengry.
Ordene lever i dette rommet, i denne foss
Som maler dag og natt og skaper liv.
Ordene er brød og vann i mitt hotell,
Og formes kvikt til poesi
For kjærlighet og eventyr.
ALT
Rom og tid og liv og luft: Alt er kjærlighet.
Uten denne skrift, var alle døde.
Alt er over vår forstand. Vi lammes av å tenke.
Våre lepper smalner inn til takk.
Grenseløst er alt det skapte.
Og vi er til som frø på jord, som barn og lys,
Som speil av Gud.
Det er under over alle under, at vi er født
Med arv og språk, og hører til en frodig slekt.
Alt er kjærlighet. Alt er nåde.
36.
34.
Å TIE
Snart må jeg lære å tie, lære å lytte mer.
Ordene gir meg styrke.
Jeg plukker dem opp som bær.
Jeg smaker, og lytter lenge
Og kjenner hvor veien går. Jeg tier
Og undres på tiden, som gav meg så mange år.
Å tie er mer enn å lytte.
Tilgi, min nådige Gud. Ditt navn vekker jorden.
Jeg tier, og hører det vokser og gror.
DU
Du spenner dine vinger over hvelvet
Og favner med kropp og sjel.
Din ånd vekker ord fra mitt hjerte.
Jeg synger om evig vår.
I nettenes natt stråler korset.
Ditt ansikt lyser mot nord.
Med gullskrift er navnet skrevet
Du frelser båten i havn.
Du veier og måler hvert eneste barn
Som vandrer på sti og fjell.
Du gir barnet, sin tilmålte tid
Før livsstrengen klippes av.
Du flommer på jorden med kraft og lys
Og skjenker din kjærlighet.
Som takk for livet, jeg gir min sang
Og følger stjernen mot evighet.
35.
ØYE
Jeg øver mitt øye, øver min munn.
Mine lepper er uten gnist.
Livet er tungt. Jeg vandrer blindt,
Som en tigger i nattens lys.
Hva ser jeg i mørket? Jeg drives frem
Av andre som gikk her før.
Jeg er alene, et gråkaldt seil
Som speiler i nattens slør.
Jeg øver mitt øye fra fødsel til grav,
Og spiller om kapp med tiden.
Jeg lever i undring over alt som skjer.
Mitt øye vil forstå det siden.
Jeg ser en slette, og sanser en hånd.
Ditt øye ser alt med et blikk.
Jeg søker ditt spor, og vandrer i vei
Over grensen, i nattens lys.
BARNET
Jeg løfter barnet.
Jeg løfter en klode,
En verden med øyner og lys.
Barnet er som en kraftstasjon
Med to håndflater
Og en munn.
Ansiktet speiler alt som er
I huset, i rommet
Som åpner seg mer og mer.
Barnet har en høyere sansing.
Jeg strekker meg etter barnet
Som etter en ny klode,
Et fyrlys for tid og evighet.
Barnet er begynnelsen på en ny reise.
ORD
Lenge før ordene, var tid.
Ord og bilde er flettet sammen
Som tid og rom.
Jeg lytter til vinden i trærne.
Ordene stiger i skyer, og seiler over jorden
Fra stue til stue på lydbølger
Gjennom luftens uendelige hav.
Ordene lever i dypet av vårt hjerte
Som et ekko,
Og styrer livet som en bussjåfør
Gjennom smale korridorer i landskapet.
Tiden jager fra grein til grein
Til kronen, høyt der oppe
Under himmelstjerner, og vinker
Og roper navnet.
KRAFT
Det er kraft på vei.
I min alder er kraft et tegn på liv .
Jeg venter på et under,
At kraften som ligger gjemt i mitt indre,
Må komme frem i lyset.
Brønnen har kraft i hver dråpe.
Jeg kan drikke kraft til fornyelse.
Jeg håper at kraften skal vekke min sjel
Til en dypere innsikt i livets hemmeligheter.
Barnets undring løser krefter i rommet
Til lys og varme, som favner alle
Med et rent hjerte.
37.
Tiden er ikke min eller din.
Vi har den på lån.
Sangen er ikke det eneste vi har.
Den vekker oss fra dvale.
Navnet omslutter tiden.
Og vi lever i den som gjester,
Kledd i vind og skyer.
Jeg vet ikke når tiden kommer
Eller går. Den er her
Som en elsket venn,
Og smykker oss med nye sanger.
Tiden hyller troskap til evig liv.
Ydmyke tar vi imot hvert sekund
Som en gave fra evighet.
Vårt navn som er skrevet
I adresseboken.
FLYKTE
Vi kan ikke flykte fra tiden.
Vi kan ikke leve utenfor dette rommet
Med hvite kupler.
Tiden gir oss en stemme.
Vi er ikke i fengsel, men kommer ikke videre.
Grensene er sperret.
Bak dødens mur finnes ingen tid.
Når reisen er slutt, må vi være klar
Til forvandlingen. Bak alle fjell synger englene.
