 |
| Negev-Israel |
23.
KANSKJE
Kanskje noen drømmer om mitt navn?
Kanskje du er ute mellom stjerner
Og leter etter spor av liv?
Kanskje er du den myke fauna
Som glitrer ved morgengry?
Kanskje vil du kysse barmen min
Og løfte meg mot stjerner?
Kanskje er du bare min
Når tiden kommer?
Kanskje drømmer du om meg,
Og håper at jeg er tett ved bålet ditt?
Jeg glemmer hvem du er en stund,
Og svever mellom stjerner.
Kanskje er det virkelige livet nå,
En smeltedigel, en skapingsprosess av ord og ånd?
Kanskje er jeg ditt kjære barn i kveld
Som trenger kjærlighet, som brød og vann?
LYS
At jeg er et lys som flyr, et lys som brenner opp
Og blir til nye lys i evighet, er underet
Jeg prøver å forstå.
Jeg ser at knærne tørker inn, at tiden flyr.
Og jeg blir latt til bake her som båt og kropp,
Mens sjelen flyr til Paradis for fulle seil.
Jeg er et lys som vokser opp til stjernebål.
Jeg lyser over alt. Jeg er en stjerne for meg selv
Som viser vei med kropp og sjel, og skriver dikt
Om navnet som har gitt meg liv,
Og skaper nytt av ingenting, vår Gud i himmelslott.
24.
TA TIDEN MED
Ta tiden med i alt du gjør.
Bruk tid så lenge tiden finnes.
Når tiden klippes av, du dør,
Og livets gnist forgår, forsvinner.
Som lynet blinker, tiden raser frem i takt.
Ord og lys går hånd i hånd med oss.
Tiden er som blod og luft i dag.
Ære den som skaper liv av kjærlighet.
I ditt navn er tiden som et hav.
Uten dette havet kommer ingen båter ut.
Tidens hjul skal en gang stoppe helt.
Ved livets flod står englene i hvite klær
Og synger navnet, Gud av Gud.
KNUST
Knust er tiden, knust er dagen.
Veien frem er knust og øde.
Huset, skogen, fjell og vidder
Ligger knust, og flyr i vinden.
Tiden knuses dag for dag.
Som et hjerte knuses verden.
Tiden går i tusen knas,
Som en glasskål stikker piler.
Tiden flyr med alt som knuses.
Dag og natt skal skrotes ned.
Hver en tanke skal på bålet.
Alt skapes nytt i kjærlighet.
Tiden mørkes, tiden vinker,
Tiden flyr som fugl i vinden.
Barnet hviler lysredd, våken.
Tidens hjul, er livets gåte.
25.
STILLHET
I stillheten er den ensomme sjel
Og venter på en tiurlek.
Det er en vanskelig kunst å fly.
Og det er vanskelig er å spille som en gjøk
Eller en nattergal.
Lengts inne i stillhetens hus,
Er mitt hjerte fylt av lengsel.
Jeg vil ut til en levende, frodig verden,
Som stadig gjør fremskritt.
I stillheten lengter vi å bli funnet av den ene,
Som ennå er langt borte.
Vi vil nærmere tiurens lokkespill
Og lære å finne de rette.
GRENSER
Der er grenser for alt.
Jeg ser ut av små vinduer,
Og merker at solen går ned
I en rødglødende stripe
Som grenser til evigheten.
Grensene vokser mellom oss
Som rekkverk og hekk,
Til jeg er alene igjen
Og venter på en ny morgen.
Vokt deg for grenene, sier noen.
Men den som har passet i orden,
Trenger ikke frykte.
Grensene er til for å holde oss sammen
Om kjærligheten til språket og hverandre.
Det er vår lodd å trekke grenser om mitt og ditt,
Men alle er velkomne til en ny vår.
26.
FROST
Frosten sprenger, frosten sprenger.
Ennå er det vinter her.
Alt er øde under isen.
Livet gråner, livet smuldrer.
Frosten tærer tid og rom.
Jeg er ensom, uten venner,
Fryser som en naken hund.
Vinden suser, snøen driver.
Frosten lenker seg til jord.
Barnet gråter i sin hytte.
Nøden skriker mens vi venter
Fuglekvitter, sommersol.
Frosten sprenger, grenser sprenges
Mellom folk og land.
Stormen uler, stormen jager.
Tiden klippes som en snor.
Frosten sprenger, frosten sprenger.
Kulden iser far og mor.
Se, de reiser fra hverandre,
Hver sin vei, fra pol til pol.
IS
Isen legger seg på dypet, og kryper frem.
Med en livsgnist ser vi isen
Som en ørken, uten håp.
Men med seil, og pass mot målet,
Kan vi rope livet frem – til en vakker, liten stue,
Mellom høye, bratte fjell.
Isen i vårt indre brenner frostrøyk over elv og dal.
Snart skal livet bli forvandlet
Til et frø i den evige skogen.
27.
TID***
Alt har sin tid.
Om tusen år sitter vi nok på ørnevinger
Og speider etter våre barn, og barnebarn.
Tiden jager i gatene, og på motorveien.
I fjellet jager tiden over grensene.
Passet er åpent for alle.
Vi skal over en dag.
Tiden lengter å bli ferdig.
Strikken er snart koblet sammen med evigheten.
Da er alle bussene i garasjen,
Og togene står på stasjonen,
Og alle himmelhjul har stoppet sin vandring.
Alt har sin tid.
Og alle må bli ferdig med sitt løp.
Men en dag klippes strengen av,
Og det endeløse jaget er forbi.
Da kan vi se som speil i speil ansiktet til Skaperen,
Som ønsker velkommen hjem.
ANTENNE
En ny antenne gav meg alle kanaler.
Vi kommuniserer med mennesker over hele kloten.
Søsken møter nye søsken.
Vi dresser oss foran kamera
Og signaliserer med hele kroppen hvor vakre vi er.
Sannheten kan ikke lyve.
Ordene skal frem. Og der ordene beveger seg, er liv.
Livet gir lys for hele verden, så vi kan både se og høre.
Vi er selv antenner for hverandre,
Kanaler som søker kontakt.
Vi er til for hverandre, som luft og kjærlighet,
Som lys og liv. Vi er ordene som lever i tidens puls,
Og synger til skjermen blir svart: Takk til Gud. Takk til Gud.
