 |
| Tidssonekart-ill |
 |
| Atlanterhavsveien-ill |
1.
GLEM IKKE
Glem ikke kjærligheten.
Den vil kommunisere med deg.
Altfor mange skjebner går til grunne,
Av mangel på kjærlighet.
Jeg føler meg ofte som et takkekort.
Det skal så lite til for å oppmuntre.
Et glass rent vann gjør dagen velsmakende,
Og vennskap gror over alle grenser.
Glem ikke morgenlyset,
Som tar imot ditt ansikt og din hånd.
Skjønn er du mellom liljer og lyng.
Som en stjerne danser du om natten.
Glem ikke røttene, som livet utgår fra.
Hver grein har sine røtter.
SPRÅK
Den som ikke har språk, kan ikke se
Poesiens gylne ansikt.
Hver dag blir jeg berørt av lyset,
Som møter meg med andakt.
Om jeg leser ordene fra høyden,
Er jeg like vis.
Den som forstår språket,
Vokser i kjærlighet til sin neste.
Himmelen og jorden favner oss.
Vi er svøpt i samme laken.
Om nettene drømmer jeg om en åker
Som vokser over alle grenser.
2.
GAMMEL
Å være gammel forteller ikke så mye
En septembernatt.
Om speilet sier over 30,
Kalde føtter, uten rift på damer,
Og altfor uflidd, gir det ingen sommer.
Det begynner å skrante med hukommelsen,
Brillene fallerer i min beste alder.
Damene går forbi, og vet nok
At jeg er en gammel patriark
Fra historien, som seiler hjerteløst
Mot strømmen.
Å bli gammel er en privatsak alle må bry seg om,
For det har med pensjonen,
Som virkelig er betalt inn for lengst
Når en er blitt 60
Og ikke kjenner noen å snakke med
I ensomheten bak fire vegger.
MISFORSTÅELSE
Jeg hører de sier ensom,
Men det må være en misforståelse,
For jeg har betalt inn mange penger på konto
For å ha selskap i alderdommen.
Klær er det ikke så farlig med,
For jeg er stort sett inne
Bak tykke gardiner.
Men dokteren sier lyset helbreder,
Så jeg må nok se litt på fuglene
Som alltid er i godt humør,
Så små de er.
Ensomhet er ikke å være alene.
Der tar vitenskapen feil.
Å tenke på noe stort og ekte, som en nydelig dame,
Får meg ned på jorda, og gjør det enklere å leve
Sosialt, med eller uten nærkontakt
Og utsikt til havet.
3.
Velkjent regn kommer
Og vanner jorden.
Mine klær blir også vannet.
Klissvåt går jeg i regnet
I ensomhet.
Hadde jeg vært et tak,
Kunne jeg tatt imot regnet med ro og verdighet.
Nå må jeg inn for en tørk mellom fire vegger.
Men regnet banker på
Og krever oppmerksomhet
Som et lite barn, som hvemsomhelst.
Uten klær ville jeg bli naken.
Regnet kunne satt seg fast
I ensomheten på jorden, og blitt til en bekk.
Stadig kommer regnet fra nye vinkler
Og presser seg frem fra skyer og basseng
Med tusenvis behagelige folk
Som romsterer på stranden eller i parken,
Hvor trær og busker suger til seg
Som små barn.
ARBEID
Når regnet høljer ned
Må jeg arbeide med mine poetiske skrifter,
Som trykkeriet tar seg av som en barnehagetante,
Sirlig og forsiktig, ord for ord
Til en deilig småkakedeig som lyser opp hverdagen,
Så arbeidet kan gå videre, mens tiden flyr.
4.
Nå er luften mild. Vi flyr
Gjennom alle land,
Og trenger inn i gamle hus
Som tørster etter luft og ord.
Jeg er en fattig, gammel mann
Som flyr fra fjell til fjell
Og favner morgenrøden der
Hvor himmelen er god og varm.
Jeg kjenner ikke deg
Som kommer med ditt ørkenskrin
Og lengter etter vann,
Men du er også en av oss
Som flyr fra sted til sted
Som skyggen av en landingsplass.
JEG LEVER
Jeg lever slik at de kan se
Blomster i hagen, at noen synger
Mellom gamle epletrær,
Der vinden kastes hit og dit
Av høye fjell og hav.
Jeg lever ganske nær en vegg
Av hard betong,
Og kjenner kulden som et arr
Som aldri gror.
Jeg smiler som en gammel mann,
Og mener livet flyr som dugg for sol,
Og skriver poesi
For dem som lever mellom oss
I kjærlighet og synlig stas.
5.
SMIL
La meg smile.
De gamle må smile litt over livet
Som raser i vei på asfalten
Og i luften, over høye hus og fjell
Der isbreen roper
Mens noen elsker på stranden,
Forsikret om godværet
Som strømmer til fra havet.
Å smile gjør godt.
Det får oss til å le noen ganger,
Som bokhandleren i Nablus
Eller fiskeren i Lofoten.
Vi kan bare smile på veien,
Så vi ikke glemmer barnet som er født,
Og rosene på marken,
Alle fuglene.
La meg smile av poetene, som legger ord til rette
Som fisk på disken, som blåbærkurver.
Dagen lang smiler jeg som sol eller måne,
Over alle som vandrer og forteller om livet som flyr,
Beruset av honningkaker og mineraler
Som skal hjelpe for alderdommen.
Jeg smiler.
Og der finnes ingen steder jeg kan dra smilet tilbake
Før ved solnedgang, eller når alle mennesker blir samlet
Til avskjed, og må ha trøst av en oase
Før lyset kobles ifra.
Jeg smiler hvert sekund for det usynlige som lever
Og gjør hverdagen til en høytid.
Jeg smiler over ditt ansikt og dine lepper,
Og ønsker deg velkommen så lenge jeg kan fly i dine armer.
laus13@live.no
