 |
| O.Bjørgum «Såmannen» |
12.
VELSIGNELSER
Velsignelsene er mange.
Tross våre nederlag, blir vi hevet,
Og etterlater oss gylne spor.
En ungeflokk kan skape glede,
Og landskapet blir synlig i språket
Som følger menneskene
På alle deres veier.
Velsignet være du om morgningen.
Så lenge solen gir varme
Skal du være velsignet i mitt hus.
Fra du var en neve stor, kjente jeg deg,
Og inngikk en pakt
Om å bevare deg som den ene
Som aldri skal miste sin krone.
NEVER
Vi binder nevene sammen og ber
Om et langt liv, god helse.
Uten å være fullkomne, vet vi
At menneskebarnet er høyt hevet.
Vi hersker over jorden
Og bygger broer til fremmede land.
Vi strekker nevene ut, og synger språkets melodi
Om å ta vare på hverandre,
Være bærebjelke i samfunnet,
Bygge videre på det fedrene har gjort,
Kjenne arven fra Jerusalem som et evig svar
Om å elske sannheten, visdommen
Og kjærligheten.
Vi er mange hestekrefter og høvler hverandre
Så vi passer inn, og bærer de svake,
Så de kan komme fremst i køen
Når nye krykker skal deles ut.
Vi reiser en hytte på fjellet, og strekker oss
Etter fredens paradis, som etter en bølge
Av godhet og varme som synger navnet.
13.
MORGEN
Hver morgen går flyktninger i land.
De blir skyllet i land fra havet.
De kommer bestandig fra de fjerne øyer
Og fyller jorden med glede.
Hver morgen kommer solstrålene frem
Som kornaks fra det ukjente landet,
Der susen taler sitt eget språk.
Tonene bølger i vinden, og tegner oss inn
I historiebøkene til de fattige.
Hver morgen er vi rede til å ta imot nye inntrykk.
Og vi lytter til morgensangen fra de små
Om å løfte og bære, til alle kan smile
Og elske hverandre som engler
Med bakgrunnsmusikk fra fjellet i nord.
HVEM SA
Hvem sa at tiden hadde det travelt
Å rulle sammen teppet,
Som er en livbøye for alle på jord?
Hvem sa at lyktestolpen skulle flyttes
Eller skrus av om vinteren, når vi trenger mest
Av denne solrike varmen fra rommet?
Hvem sa at vi skulle fyke – og nå hverandre
Over alle grenser, når vi ble født
Som små prinser, prinsesser over hele verden
Og lærte å smile som en nøkkel
Til språket, som kom etter hvert
Som en honningkake?
Hvem sa at vi skulle kjøre bil,
Som ennå ikke hadde lært å gå fem skritt
På denne livslange vandringen over Kedrons dal
Til parnasset på Tempelhøyden i Jerusalem?
Hvem er du som går over fjellet med tom ryggsekk
Og venter på svar fra Kongen
Som vil fortelle visdom i det skjulte?
Du skal ikke bli skuffet, og ikke gå tomhendt hjem
Når tiden klippes, og du er alene igjen og banker på
Døren til det aller helligste.
14.
STÅ OPP
Når jorden står opp om våren
I en grønn grønn morgen,
Synger alt som lever.
Naturen danser ved daggry
Og tankene kan fremdeles bevege seg fritt
Mellom jordens vakre blomster
I flerfarget grønt landskap.
Stå opp, sier solen, sier fuglene
Som tar seg frem i rommet som engler
Med kjærlighetstoner.
Bølger av liv og sang vekker gamle og syke
Til en ny dag, til frokost i det grønne
Med helsebringende vann fra kilden.
Landskapet og tiden spiller på lag
Og fotograferer med sine lange øyner,
Som er som pigmenter og brikker i det store
Bildet, som kalles jorden, en planet
I verdensveven.
GUDS PLAN
Fra de ytterste saler, finnes en tegning, et kart,
Hvordan alt skal fungere, og se ut.
Guds ide er ikke ferdig i virkeligheten,
Men skapes år etter år i oss og mellom punktene
Som holder oss sammen.
Fugler flyr, og vinder skaper bølger på havet,
Mellom mennesker som forstår seg selv som Herre,
Mer enn fjell og skog, som vi er avhengige av
For å komme høyere enn vår egen navle.
Vi ser hvordan oppdagelser og oppfinnelser får oss frem
I sputniken mot månen, eller et nytt kontinent
Hvor alt er ferdiglagt, og bordene er skrudd sammen
Til festmåltid med søsken i himmelrommet.
15.
RENGJØRING
Stjernene soper rommet
Og slynger lys ut til menneskene
Mens vinden flyr med skyene
Og serverer regn og snø.
Lett flyr de små andungene på bølger
Mellom moloer og kaiarena
I de kjære vikene i nord.
Og voksne tar seg av hverandre, som barn
Som lærer å gå som fugler.
De synger om å klippe gress og bade
I skyggen av trærne
Som bugner av moreller og epler,
Til alt er som før.
Og Gud speider på jorden etter holdepunkter
For en ny by med skyskrapere
Som når til himmelen,
Der vi kan møte hverandre renvasket
Til en herlig aften under stjernene.
VEIEN
Der er ingen annen vei til vårt indre
Enn gjennom ordene, som ofte ikke høres.
Der går vi på tøfler og setter nye tråder i veven
Om frihet og kjærlighet, vårt tilfluktsted
Opp gjennom årene, til alle jøder er hjemme
Og fortiden er en saga
Som vinden som gikk forbi, og ble borte.
Vi er alle på vandring, sier de som går hvileløst
Ørkenveien med skreppe og vannflaske,
Uten å se seg tilbake.
Vi er utmattet når vi kommer frem,
Men får hvile i trygge hender,
Og kjenner varmen av det hellige tempel og Gud.
16.
REISEN
Vi glemmer ikke så lett denne reisen
Mellom løvetenner og nellikblad.
Her hvor hjorten springer i morgendis
Ser jeg spor etter en enslig gutt
Som ville til Amerika.
Og reisen ble lang, og sjøen er bred,
Og dyp som en endeløs brønn.
Her bølger skipet i hundre år
Med last av kvinner og menn.
Og sangen lyder fra morgen til kveld
Om frihet og frelse fra alt.
Om hungeren gnager, er gutten om bord
Med drømmer og løfter om fremgang og fred
Mellom venner og slekt i USA.
Med godhet ble nevene brettet opp
Til arbeid i en verden av slit.
Her skulle han bygge og bo en dag
Med kjerring og ungeflokk.
Og prærien sang, Velkommen til oss.
Montana er mer enn en stat.
Her hever fjellet sin mektige rygg
Og skriver ditt navn med gull.
NOEN SYNGER
Fra mitt rom i Lofoten hører jeg sangen,
Barn som hvisker og bølgeskvulp.
Her har alle et navn, en stjerne
Som lyser på himmelbuen, og vekker ditt hjerte
Som prins og prinsesse i morgensol.
Sangen skal løfte tvil og smerte til rene skyer
I våryr vind. Den som er nedtrykt skal juble i glede
Og takke for underet. Dagen er din.
Håpet hilser med kjærligheten. Og fiskebåten
Kommer i havn. Og noen synger seg rik på viser.
Men hjertet synger ditt navn.
17.
VIND
Hører jeg vinden,
Hører jeg harper?
Døende stjerner stivner til is.
Krystallkulen blinker,
Fuglene vinker.
Vinden er sangen som vekker mitt liv.
Kom, kjære. Kom, la oss reise i skyer,
Speide fra høyden, som ørn over jord.
Glødende nebb
Gjør rovfuglen synlig.
Vokt deg for vinden, fra havfugl i nord.
Jeg grenser til fjellet
Og vokter min bolig.
Jeg hører en reinflokk i strek mot vidda.
Jeg er ensom ulv i rommet
Som skriver om livet, som danser tango.
Og himmelens fugler vekker mitt liv.
Og vindens søyler blåser i kor
I stjernekransen.
LYS
Levende lys synger
Og nikker god morgen, god dag.
Tiden er ute på reise.
Og musikken er fuglekvitter
Og summende mennesker i byen.
Stillheten lyser og taler sitt eget språk.
Klosteret holder døren åpen
For den glade vandrer
Som går etter Herrens ord.
Lyset synger i mørket og holder oss fast
Som en godhjertet mor.
Helt til vi våkner i Sarons dal
Kan vi lytte til englestemmer i rommet
Over Israel, der alt skal skje,
Før Messias kommer igjen.
18.
BRØNNEN
Brønnen fra fedrene synger.
De overgrodde steiner synger med oss
På veien til Det nye landet.
Brønnen tar vi med som en kilde
Til det evige liv.
Jeg bøyer meg ned og drikker som barnet
Med høytid under blinkende stjerner.
Jeg undrer meg over alle stemmer i gras
Og lyng, der jeg reiser forbi
På vandringen til Det hellige landet.
Kraften kommer til meg som ord og brød,
Og vinden stryker min panne,
Der jeg går i forvandlingens tegn
Og venter på fuglesangen.
Tusen vingeslag tar meg med til Paradis.
Øyeblikket varsler en ny morgen
Med lys som kilde til liv,
Som en brønn som aldri går tom.
Der kan jeg hvile som barnet
Og lytte etter om navnet.
SKOG
Det synger i skogen ennå.
Og graset synger over hele jorden
Mens vinden jager.
Naturen har et språk vi må lære å elske.
Det gir oss sannheten, som er ren og ekte.
Mitt hjerte lytter etter naturens munn.
Det er høytid når orkesteret spiller
Mens vinden jager.
Skogen har moll i stemmen fra røttene
Som stiger i søyler mot himmelen.
Her bygger fuglene reir og synger
Skogen til sitt bryst, som flyr i små flak
Og brummer i høststormen.
