 |
| K.Herredsvela – Ill. |
34.
Å LEVE
Det er utfordrende å leve.
Vi utsetter oss for mye prat
Og grenser blir sprengte.
Skyer glir forbi og kommer igjen
I nye formasjoner.
En ny dag er aldri den samme,
Og fjellet taler ikke samme språk
Til de etterlatte.
Hver får etter sitt hjerte.
Å leve er over vår evne.
Menneskene blir styrt av den ene
Som holder alt i sin hånd.
Uten denne oppdrift og fallskjerm
Ville vi vært alene, uten redskap
Til å komme i land.
Utallige mennesker nøyer seg med å leve
For seg selv og sine lyster.
Dessuten reiser de forbi grensen
Før tiden er fullbrakt.
Men kjærligheten holder oss våkne
Til å se og oppleve velsignelsen
Som løfter oss inn i det blå rommet
Hvor englene er.
EN ROLLE
Alle spiller en rolle på scenen.
Vi prøver å forestille oss
For hverandre, være litt mer enn Gud,
Noen ganger, trass feil og mangler.
Vi prøver å dirigere trafikken,
Men er sårbare og slokner
Som et utbrent lys.
Vi har masken på, og reiser med fly
For å komme hurtig frem
Til forestillingen, som vi er en del av.
Vi ønsker å være oppmerksomme,
Og viser kjærlighet til venner
Som omstendighetene flytter
Til en annen klode.
35.
ÅPNE ET ROM
Nye bygninger finner sin plass i terrenget.
Mange rom meisles ut
Og finner sin form i en vanskelig tid
Med stupbratte fjell,
Der uår, sult og krig utfolder seg
Et eller annet sted på kloden.
Vårt indre rom dekker alle sider i tilværelsen.
Livet er oppstykket og delt mellom oss
Som trekker pusten og vandrer i blinde
Mellom høye hus.
Åpne rom er ferdig tapetserte,
Klare for innflytting når tiden er inne
Og vi er komfortable med å flytte
Til en stille plett på jorden
Med hjelpemidler til å overleve strabasene
Enda noen år, før vinteren kommer
Med frostrier og hodeverk.
FJELL
Jeg banker på fjellet
Og spør om jeg kan komme inn.
Men fjellet har ingen dør.
Det er hermetisk lukket, som jern og stål.
Fjellet har ingen åndedrett,
Selv om det gir seg til kjenne
Hver dag i naturen.
Jeg er nysgjerrig på mineraler
Og har øye for gull og sølv i fjellet.
Men mine anstrengelser er til ingen nytte.
Fjellet lever i sin egen verden.
Vi må bare godta det,
Og fjellet viker ikke tilbake for noen.
Selv under ville stormer og tsunami
Er fjellet vår faste grunn.
Fjellet viser vei der vi helst vil vandre,
Og har vært en varde for folk flest gjennom tusen år.
Med smil og tårer løfter fjellet barnet, våre tanker,
Til en høyere bevissthet om rett og galt.
36.
VEIEN
Vi har en endeløs vei som skal tilbakelegges.
Vi skal gå skulder ved skulder det siste stykket.
Menneskene går over broer og fjell
Generasjon etter generasjon,
Og de blir begeistret av tonen fra det evige
Som måler oss som betydelige.
Tiden har brakt oss frem til målet
Og vi blir tatt imot.
Vi bøyer oss ved porten og stiller opp
For bildetaking.
Vi vandret i hundre år, og alt er blitt forandret.
Da vi var barn tenkte vi som barn i visdom.
Nå tenker vi som en hellig pilegrim fra ødemarken
I samtaler med engler og Gud
På veien til de levendes land.
SKJØNNHET
Ordet skjønnhet er uklart.
Selv om skjønnheten har vært i mitt øye,
Må jeg tenke på en annen skjønnhet
Som er over alle mennesker:
Godhet i kjærlighet.
Denne skjønnheten har en tone
Og en harmoni som minner om engler.
Det finnes nok engler på jorden,
Bare vi kunne se dem klart
Så de kunne vekke oss til visdom.
Ja, skjønnhet er både sannhet og visdom.
I disse ordene er kjærligheten gjemt.
Skjønnhet er ikke bare fasaden,
Men også signaler og ord fra vårt indre
Som vi gir til hverandre.
37.
NÆRHET
Alt er nært oss i denne verden,
Selv det fjerne Afrika
Får en fast plass i stuen vår.
Barmhjertighet er ikke det rette ordet
Når vi uavlatelig blir presset
Til å ta imot inntrykk.
Jeg vet ikke hva andre mener om nærhet,
Men jeg har oppdaget ganske tydelig
At å bry seg er et signal
Om å være i samme båt.
De som vet mye er kanskje ikke så vise,
Og har problemer med tid.
Og oppmerksomhet blir et fremmedord
For de som vil hjelpe.
Men hvert skritt vi tar er et bidrag
Til å komme den andre i møte.
Bare det ikke tar for lang tid, bare alt går greit
I trafikken til og fra.
At mange lever i frykt for politiet,
Eller andre som vil plage deres tro ut av kroppen,
Er et skjult fenomen i enkelte land.
Diktatoren har all makt til å ta liv, om nødvendig.
Men talent for lykke er ikke så farlig,
Bare en kan ha den for seg selv.
Ellers kan en jo dele med andre
Både kropp og hus.
De kloke bærer verdier i sitt hjerte,
Og fortjener medfølelse.
De materielle rikfolkene er nyttige
For land og folk så lenge hjulene går.
Alt skaper nærhet for unge og gamle.
Livet går i i lysets fart, det flyr.
Og veien ligger åpen til å møtes i et annet land,
Der solen aldri stuper.