 |
| Kjellfrid Herredsvela – Ill. |
29.
LYSET
Lyset blir grønt om våren,
Og jeg trekker meg opp i høyden
Til de velkjente fjellene
Hvor stiene er oppmerket
Gjennom tusen år.
Jeg sier adjø og reiser
Til de velkjente strendene,
Der lyset alltid vekker meg
Før bakeren åpner
Til velsmakende frokost
I hagen vår.
Lyset ligger som et teppe over landet
I dager og netter i nord
Og jager opp stemningen
Så turistene merker glede over livet
Som roper i kroppen
Som blomstrer nå.
DRØMMER
Jeg drømmer i tiden
Under blå himmel med sol
Som vinker til gras og trær
Og forvandler jorden.
Jeg drømmer om henne
Som aldri kom tilbake, og er alene
I ensomhet og gråter
Uten ord, uten kraft til å vekke døde,
Og reflekterer over mitt liv
Og de valg jeg må ta.
Det er akkurat som i trafikken.
Vi trenger å lære.
Jeg ble ikke født til å ta over,
Erobre de andre
Som ble født på samme vis
Med appetitt på livet.
Jeg er naken og ren og drømmer om tiden
Med henne som var som en engel
Og sovnet om kvelden
Og våknet et annet sted.
30.
OVERRASKET
Helt hjelpeløs
Med vidåpne øyner
Kommer jeg til jorden
Og oppdager et smil og en hånd
Som steller og varmer
Og fører meg frem til et vesentlig måltid
Når hungeren kaller og roper
Med armer og ben, og gråter
Og puster etter det som er viktig
Akkurat nå, denne melken som lyser
Av himmel og stjerner
Og kjærlighet.
Hjertet vibrerer
Og øynene senker sin maske
Til takk for det deilige måltid
Som pumper fra brystet
Til en hjelpeløs skapning på jorden
Som setter sitt avtrykk på innsiden
Og overrasker med uttrykk
Og kaller på latter og smil
Før ansiktet sovner for godt
Etter hundre år
I eksil og frihet.
EN GANG
En gang i tiden var jeg naken
Og himmelen var blå,
Vinden feiet gatene og åkeren bølget.
En gang var jeg et leketøy
Som ble kjørt fra sted til sted.
Nå skriker jeg i ensomhet
Og vil så gjerne ut.
En gang undret jeg over livet
Og alt som vokste fritt på jord.
Jeg undret meg over navlen
Og sovnet om kvelden til en drøm
Om å skape liv av ord
Som i den første tiden,
Uten lys og parabol.
31.
ET HJERTE
Et hjerte er mer enn et hjerte.
Det er livet som går,
Maskinen som arbeider
Og gir oss et levende håp.
Som en løvetann kommer vi tilbake.
Hvert sekund er en opplevelse
Av dimensjoner.
En ny fødsel er på gang.
I hvert hjerteslag er det håp,
En invitasjon om å bli med
Til det virkelige landet
Hvor porten er åpen.
Et hjerte ser himmelen vokse
Som barnet, som trær og blomster.
Og stjernene vokser
På den blå himmelen som bærer oss
Over alle stup
Og forteller i stillhet
Som en gammel bestemor.
SØVN
Du sover i rommet ved siden av meg
I rommet mitt,
Og jeg elsker deg over alt
Med en inderlig glød, med et ønske
Å se deg snart i en skinnende brudekjole
Over Peterskirken i Rom.
Jeg ønsker å se deg som før,
Og bader i dine drømmer hver natt.
Du har fanget en fisk
Og jeg mettes av alt du er. Bare du
Henfører meg til å se videre,
For jeg elsker deg over alt.
32.
SPILL
Jeg kan spille piano.
Kan du spille?
Dine søte fingrer spiller liv og lyst i rommet.
Du kan spille tango, svinge
Mellom sol og måne, være fri som fuglen.
Du behøver ingen undervisning.
Alt er innøvd, og jeg lytter.
Se, min elskede spiller også gitar,
Og har egne strenger, mange strenger.
Hele rommet vibrerer.
Og jeg reiser, løftes opp
Som ørkenfrø i vinden, løftes som en sol
Over bratte fjell.
Sammen kunne vi reise og spille
Over hele jorden, der luften er sval
Og naturen vakker, som i Edens hage.
Da var vi aldri ensomme mer,
Og kunne være barn som tørstet etter mer av alt
Som hjerte begjærte.
FJELL
Fast som et fjell, sier noen.
Fast som Dovre, der snøen kommer tidlig
Og vinteren er lang.
Vi kan måle verden i fjell eller stjerner.
Da kan vi se rikdommen.
Fjell er mer enn poesi.
Jeg vil kjøpe meg et fjell i Hattfjelldal
Som er høyere enn skuldrene dine,
Høyere enn pengesekken.
Og fjellet skal vokse inn i himmelen.
Det ville vært flott å ha et fjell å lene seg til,
Og lysende varder langs veien.
Fjell er mer enn poesi, mer enn vann og brød.
Det får oss til å se stjernene og Gud
Og vekker oss til ansvar.
33.
GLEM MEG
Legg ikke an på meg.
Jeg er gammel og trenger pleie.
Jeg trenger stillhet
Og en kopp kaffe av og til,
Og et stykke brød i ny og ne
Før de store ordene raser sammen.
Glem meg, tenk ikke mer på det
Som har vært mellom oss.
Og la beskjeden høres
Blant alle damer i fremmede land:
Legg ikke an på meg
Akkurat nå mens jeg skriver sangen
Om den røde rubin.
Legg ikke an på meg bare fordi jeg er vis.
Jeg kan også bake og drømme,
Og dikter til hverdag og fest for andre.
Men himmelen skal vite
At jeg holder meg til ordet om kjærlighet
Som den høyeste makt,
Helt til jeg stuper.
SÅNN ER DET
Jeg holder meg til det virkelige livet
Og veksler blikk med mange
Som lever videre i speilet,
Og i kjærlighetens stempelpute, som er hjertet
Som tikker og slår så vakkert
Som klokkene i Notre Dame.
Jeg holder meg til tiden som presser på
Og gir meg utsikt til alle følelsene
Og løfter meg opp av det jordiske
Til en åndelig sfære, hvor jeg kan være stille
Og tenke på den ene som har gitt meg alt.
Jeg har noen sekunder igjen til å virke
Som lege eller husmor, kjøre bil
Mellom de største byene i verden
Med åpne øyner for å sluke atmosfæren
Som stinker av kjærlighet og hat.
 |
| K. Herredsvela – Ill. |