 |
| Tre lyser av høst – K. Herredsvela |
14.
FREMMEDE
De komme r med buss eller fly
Og vil bygge og bo.
De er på butikken en kveld,
Og jeg møter dem snart på døren.
De vil inn, finne venner
Og noe å klynge seg til.
De har håp om å leve i fred.
Uten et ord setter de seg i trikken
Eller finner en plass på bussen.
Mens noen åpner sitt hjerte,
Går andre forbi med en mine av hat.
De har ikke noe å gi,
Men vi kan elske dem likevel
Til å vokse, og være seg selv.
Vi ble alle født i et fremmed land,
Men noen tok seg av oss
Og gav oss et smil og en hånd.
Vi kan leve. Vi lever en stakket stund
Mellom graver og høye hus.
De fremmede finner en glassdør,
Og heisen går opp til Gud.
I høyden er livet et øyeblikk.
Det lyser av blinkende stjerner.
Alle skal videre, bak skyer og speil.
Når butikkene stenger og tiden står,
Er vi ferdige til å reise vår vei
Til en usminket himmel i åpen båt,
Mine venner og jeg.
DIKT
Et flyktig dikt om hverandre,
Uten ord om de fremmede.
Uten en mine sitter vi i hagen til en elskelig mann,
Og biler går åndsfraværene fra by til by med varer.
Jeg dikten en glassdør med heis og uendelig mange rom.
Her lever de rike i dag, som vil sole seg litt
Før det som skjer må skje mellom mennesker på jord,
At hver går til sitt, at alle må dø en dag.
15.
NÅ
Jeg går nedoverbakke
Og begynner å finne meg selv
I en grønn åker.
Jeg skal videre, selv om jeg vet
Det går nedover.
Til slutt er det bare noen spor igjen.
Men åkeren skal modnes til høsten
Og jeg er et frø for vinden
Som suser over hustakene og høye fjell
Til en fredet plett.
Der sitter min gudmor og vipper med stolen
Og venter en gjest.
Jeg baner meg vei gjennom stormen
Og møter venner i horisonten.
Klokken tikker mot elleve, og solen går ned
Med tente lanterner.
Jeg er ensom i kveld, og flyr i det blå
Gjennom skogen og dalen
Til grønnkledde vidder.
Mitt Jæren, mitt Jæren. Jeg kommer nå
Med ryggsekk og mange minner.
Jeg stanser ved bålet og puster ut.
Her vil jeg hvile, og fylle mitt bryst
Med kraft fra evige kilder,
Og skrive navnet på steinen med gull
Før iskalde skjelvinger trekker meg ned
Som lynet fra klare himmel.
ØYET
Øyet rekker ikke bort.
Jeg ville gjerne se, men måtte høflig vike.
Jeg ville gjerne se, men måtte høflig vike.
Hvert øyeblikk er som tusen år.
Jeg lever som i blinde.
Jeg lever som i blinde.
Alt bortenfor er skjult.
Min skatt er gjemt som gull og sølv i fjell.
Mitt øye svekkes på min vei,
Og snart er mørket inne.
16.
DØD
Jeg kan ikke tale om døden.
Jeg kjenner ikke veien dit, er ikke med
På dansen i natten, der villdyret brøler.
Jeg vil frem bak gardinet
Og vise min sykkel, min nye bil og mitt hus.
Jeg lever og tar meg til rette
I butikken, i gaten.
Mitt barn kan følge meg hjem
Og låse meg inn og ut.
Jeg er ikke død, og lever med rette
Og tegner og maler, og skriver vers,
Og rører en kake, eller noe å spise for andre
Som trenger litt hjelp.
Jeg er modig og oppmuntrer noen jeg kjenner
Før den ene slår bryteren av
Og jeg må flytte i hast.
REGN
Det syder av regn.
Det er helt sikkert regn i morgen
Og overmorgen. Og kjolen henger til tørk,
Og jeg skal besøke en gammel venninne
Før hun flytter for godt.
Det regner i dag. Det prikker på taket
Og fyller mitt gamle krus i parken,
Der eldre får sitte i fred.
Det regner på jorden som lever og sprudler
Av tusenvis grasstrå og høyreiste trær.
Det andre får også plass i naturen.
Jeg nevner min nabo. Hun vever
Et nydelig teppe til kirken.
Og regnet får regne så lenge det vil.
Hun har nok å gjøre.
Jeg tenker, vi kunne blitte venner en dag.
Nå er de for sent.
17.
RIM I STAVANGER
Alt rimer.
Vinteren har lagt sitt sjal over huset,
Og tunet er hvitt som en gammel enke.
Jeg går oppslukt til postkassen,
Leser og brenner.
Jeg kan ikke svare for alt som hender.
Verden er farlig, og verden er delt
Mellom naboer, venner,
Og alle de andre som ikke vil ha fred.
Det er sørgelige greier.
Jeg banker på døren til faster Grete,
Hun bor i Stavanger, og trenger besøk.
Det er høst eller vinter, hun fyrer i ovnen,
Og sier: kom inn, som de gjorde før.
Jeg går opp trappen med appelsiner.
En julepresang og en hilsen fra mor.
Så kom snøen i november
Og dekket alle gravene.
Det rimer på ruten,
Og noen roper i frostrøyken:
Gi meg litt varme, gi meg et smil før jeg dør.
Gi meg litt varme, gi meg et smil før jeg dør.
Med blomster i vinduet forteller du verden
At her er det hjerterom
For alle som fryser der ute.
Og frosten kommer med engler i pipen,
Små hvite krystaller, og isrosetter.
Det er vinter i Stavanger i dag,
Og jeg går barbeint fra hus til hus
Og spør etter Gud
Som skaper rim og is, og snø.
En sier, gå hjem til dine egne, gå hjem.
Og døren blir lukket hardt.
Så vandrer jeg i ørske for siste gang
Opp til berget, og ned i skyggenes dal,
Der ingen kommer igjen
Før neste vår.
18.
VÆRE
Finne et sted å sette sin fot,
Være til under stjerner og måne,
Gå i det grønne,
Lytte til stemmer dag og natt,
Det var det jeg så gjerne ville.
Jeg er fri til å leve i dag, røre min fot
Over fjell, over dal,
Kjenne på stillheten i rommet.
Jeg vil være en lysning i skogen,
En hjelpende hånd,
Et smil til de andre som vandrer.
Jeg vil gi av min ånd så lenge jeg kan
Og være et fyrtårn i verden.
Tiden har rørt meg.
Jeg tynges av alder som en gammel furu.
Når tiden kommer igjen skal treet hugges,
Og jeg må finne et annet sted
Å sette min fot.
Til det siste vil jeg være en fugl, over alt.
Jeg vil søke selskap med venner,
Og komme hjem til et hus med sjel
Som venter forpleining og varme.
Jeg vil være meg selv, og gløde for ordets kraft
Som kan vekke opp døde.
Jeg vil være fri,
Og gå i det grønne til jeg stuper.
LYKKELIG
Lykkelig, overnaturlig, magisk
Er dette livet, denne kjærligheten
Som overgår stjerner.
Min tid er en gyllen ring. Jeg er stum
Av beundring. Jeg lever i alt,
Jeg er til som en brikke på kartet
Som alle må gå for å komme hjem.
Jeg er lykkelig nå som kan være meg selv
Og tenke på den ene
Og favne min gamle gitar til en lykkelig sang
Om kjærlighet.
19.
MITT LIV
Bak gardinene sitter en kvinne.
Det er jeg og du.
Vi holder hverandre, og synger,
Og møtes i favntak, og utstrakte hender.
Alt omfatter mitt liv.
Det er nå det gjelder å komme
Nærmere seg selv.
Det endeløse blikket bekrefter oss to
Med en nærhet av glede.
Vil du gi meg en hånd, sier jeg.
Og hun smiler forsiktig.
Og engelen kommer i møte med tårer
Og løfter min sjel.
Jeg er rik.
Det stråler av roser i rommet.
Mitt hjerte ligger i ditt hjerte
Som vekker min ånd.
Et menneske beveger verden med ord
Som er festet til livet, her og nå.
Og lyskransen gjelder for alle.
Det er kjærlighet.
FJELL
Fjern dette fjellet.
Det stritter imot. Fjern tårnet med makt
Så jeg kan se morgenlyset.
Hent verden frem. Gi meg utsikt
Til fremmede riker og land.
Her er ingen forskjell på folk
Som vil videre.
Tenk om alt var åpenbart, synlig og godt,
Som i skapelsens morgen.
Tenk om ingenting stengte for henne og han
Som gjerne ville bli ett i et åpent rom,
Under måne og sol.
Da var fjellene borte og himmelen blå
Over hele vår vidstrakte jord.
Fjern dette fjellet, så jeg kan se
Hele veien til Paradis.
La meg få drømme og leve nå
Og skrive mitt liv på vers.
La blomstene visne når tiden gir bud
Om vinterens iskalde hånd.
La alle folk finne varme og kraft
I kjærlighet, ord og ånd.
20.
KILDE
Hvem drikker mine ord
Som fra en kilde?
Hvem ser lyset fra min kropp?
Det er forskjell på lys i mørket,
Det er forskjell på kraften
Som farer gjennom mitt bryst.
Jeg er fri til å drikke av andre
Som gir av seg selv.
Vi har kilden i ordet, i livet
Som sprudler og ler.
Vi er til i en underlig verden
Med blomster og fugler.
Men i begynnelsen var det bare oss to.
Adam og Eva drikker levende vann
Og får melketenner.
Jeg glemmer å be om et kyss før jeg reiser.
Blomstene visner, men jeg har et håp
Om å komme tilbake til kilden,
Til mine egne som venter med brød og vin
Ved hanegal i morgenlys.
ORD
Ordene som sies med leppene
Kommer ikke alltid fra det indre rommet,
Der dønningene møtes og slipes.
Ordene vekker meg, og former meg
Som en stein ved havets bredd.
Ordene skriker og synger, og kan forvirre et menneske
Som ikke har evnen til å være seg selv.