 |
| Blått hav-ill |
Side 40.
TÅRER
Hun svelget tårene.
Samtalen gikk i stykker.
Hjertet brast som is.
Kjærligheten var en gang
En stjerne fra himmelhav.
Hun var ærlig
Og ville vinne over smerten,
Men ble lammet i sjelen.
Døende skrev hun et dikt
Som hjalp henne å leve videre.
Hun var en flamme, et levende lys.
Så ble det stille i rommet.
Jeg lukket døren, som en soldat,
Og kom aldri igjen,
Og flammen sloknet.
Nå er jeg et levende vrak,
En båt til opphugging,
Uten entusiasme, uten ord,
Som en døende plante
Uten håp om liv i de levendes land.
Jeg er sønderknust. Arven ble jevnet med jorden.
Mine tårer tørker ut, kunstneren blir avmektig.
Hennes ansikt lyser i blå silke.
Testamentet er skrevet:
Du skal få alt.
Du skal få alt.
Side 41.
Det gylne blå himmeløyet
Som våket over meg dag og natt,
Gav meg ordene tilbake.
Jeg som var hjelpeløs,
Har fått ordene i pant på liv etter døden,
At jeg skal se mine kjære igjen.
Den ene omkranser meg med så mye lys
At jeg er overveldet,
Og vil helst stenge meg inne.
Hun kummer tilbake en vårkveld,
Med syriner i håret,
Og hendene er like varme som før.
Hjertet roper etter berøring,
Og jeg får leve videre
Som en gnist i bålet.
SPRÅK
Språk og mennesker går hånd i hånd.
Jeg lever med mine ord, og gir
Til alle som vil lese.
Vesken min er full av visdom
Og kjærlige notater.
Lyset skal alltid være i mitt språk
Som en kjærlig oppstandelse, en spire
Til noe nytt og vakkert.
Å ledes med språk er rikdom.
Å ledes med språk er rikdom.
Lengselen til å kommunisere, gir håp for et langt liv.
Daglig skal lyset skinne gjennom ordene,
Og jeg vil bære dem som egg
Til fattige og rike. For alle trenger næring
For sjel og legem. Det er tidens ekko.
Side 42.
VÅRE ORD
Våre egne ord vender tilbake,
Og styrter frem i rekken som signal
At vi ikke er stemmeløse, men har lepper
Fulle av ord som synker ned i hjertet for å styre
Våre gjerninger dag og natt.
Vi har monolog hver for oss,
Og er ikke fraværende, men fullt til stede
For å puste språket inn i lungene,
For å puste språket inn i lungene,
Så vi kan forstå hva som skjer der ute
Mellom hjemløse på vandring.
Våre ord styrer våre veier, og gjør oss åpne
Til å ta imot ord fra andre som streifer oss
Som sol og måne, og formidle kjærlighet og varme,
Så vi ikke skal gå til grunne, men sette frø
Og leve med dype røtter fra evighet.
Mange ord drar forbi, uten å komme inn.
Udødelige ord blir borte i vinden, og svever
Som kjærtegn mellom hus og hytter, fjell og dal,
Til de dukker opp i vårt hjerte som Salomos visdom
Eller ord fra engler som passer på.
KANSKJE
Kanskje noen drømmer om deg,
Ser etter dine øyne og din munn,
Lengter på grønne stilker etter honning
Fra ditt hjertes beger?
Kanskje kommer du i kveld, kanskje
Er du her i morgen ved daggry,
Åpen som en tulipan, smigrende, ren
Som en Sarons lilje?
Kanskje er du den ene, som kan forandre livet
Til pilegrimen som stadig søker nærhet?
Kanskje er du min vuggesang på havet,
Min brennende lengsel i hjertet,
Bålet som aldri slokner,
Drømmen til liv gjennom tusen år?
Side 43.
MITT NAVN
Mitt navn er Karina. Du kjenner ikke meg.
Men jeg vet at du finnes.
En gang gikk jeg til min by, og tenkte:
Hvorfor kan jeg ikke finne en utenlandsk mann
Hvorfor kan jeg ikke finne en utenlandsk mann
Til mitt ekteskap? Jeg håper,
Og jeg vet der finnes mange millioner der ute
Som lengter etter det samme.
Jeg spurte etter kjærlighet i mange år,
Men fant den ikke.
Jeg bor i et nokså lukket land,
Men håper ennå, og leter.
Hva kan jeg ellers fortelle om mitt liv?
Det viktigste er å finne den ene
Som kan bety alt.
Jeg er ikke døv og blind, men følger med
I gatebilde og i mediaflommen.
Jeg har passert tretti, og famler etter krefter
Til å fortsette den hemmelige reisen
Mot ekteskap og nye land.
Jeg leter virkelig etter ekte kjærlighet
Som river ned gamle gjerder
Og gir nytt liv til hjertet som håper
På et mirakel, at det store skal skje en dag,
Når skyene glir bort,
At himmelen blir blå og klar,
Så vi kan se den store stjernen.
Dette lyset skal lyse for hele verden
Og jage mørket bort,
Så alle kan se og oppleve Guds kjærlighet.
