 |
| K.Herredsvela-ill |
Side 28.
STILLHET
Stillheten blir enda dypere
Når vi ser og hører
Skriket fra de som lider.
Stillheten sprenger portene,
Løser lenker og gir signal
Om frihet i vårt indre.
Stillheten bestormer oss
Og får oss til å tro og håpe
På løfter om det evige liv.
ÅPENBARING
Da mørket vek for lyset,
Kunne jeg se tydelig med nye øyner,
Helbredet fra sorgen,
Løst fra lenkene som bant meg.
Nå lever jeg i et nytt landskap,
Og lyset flommer over meg hver dag,
Og fjellet stiger i blågrå skyer
Mens regnet siler over jorden
Til en ny vår.
Jeg ser kjærligheten spirer
Som grøderik jordsmonn for liv
Som våkner til dans og jubel
I hagen med åpne dører.
Når mørket vek bort
ble forvandlingen åpenbart
Som en høytid i ørkenen, som en oase
Med frukttrær og korn i hånden,
Som et mektig fyrtårn
Som rager over alle stjerner i himmelrommet.
Side 29.
HIMMEL
Min barndoms himmel hadde skyer
Og segl av vind,
Regnet levde mellom hustakene
Og gamle kvinner gikk til og fra
Med hekletøy og garn
For Afrika.
Min barndoms kyst hadde bølger
Som båtene danset i,
Mens fisken beitet i gamle kar
Av næringsrik brød,
For den oppvakte familie
Som trakter etter det beste
Mellom himmel og jord.
Her, under skyene sitter jeg nå
Med en gammel gitar og klimprer
Etter mønster av de store
Som spiller for konger og døtre
I det mektige palasset,
Der veggene er hvite
Og himmelen uendelig som havet
Bak alle fjell.
Side 30.
NAVN
Den som snakker om evigheten,
Har fått en åpenbaring,
For det er ingen gitt å vite
Hva som skjuler seg bak alt,
Bak mylderet av stjerner og engler
Som Gud har skapt udødelige,
Som barnet som er velsignet i navnet
Som måler himmelen med ord av ord
Og evigheten med lys av lys.
HILSEN
Jeg hilser deg, morgensol,
Du stjerne over alle stjerner.
Som et leirbål lyser du
Og varmer vårt legeme,
Så vi ikke synker i avmakt,
Men får nye krefter.
Jeg hilser min venn med ord fra hjertet
Som lever i meg dag og natt,
Og gir frø til nye åpenbaringer
Om hva som skal skje i verden,
Når istiden er over.
Jeg hilser med røde roser og kyss,
Før jeg dør og legges til hvile
Som en tørket beingrind,
Mens vinden reiser hit og dit som skyer
Som roper i havsnød
Over elendigheten i verden
Som dreper barn i mors liv, og reiser
Som krigshelter og beriker seg
Av adelsbrev og fattigfolk.
