 |
| Alt liv strekker seg mot himmelen-ill |
Side 24.
HUSK
Husk dette du som slo meg
På munnen i Athen,
At visdommen er mer verdt
Enn tusen ord,
Lyset har skarpere stråler
Enn noe tveegget sverd.
Du som gav meg en klask på baken,
Skal vite at det gav ingen klang
Som englene jublet for, bare hellige tårer
For barnet som ble født
For å frelse de fortapte i landet,
Som mangler et hjem.
Husk lyset, du som avlet hat til Israel,
Og glemte din første kjærlighet,
For du må daglig ete ditt brød
Til kroppen blir renset i blod
Fra de hellige som skal stå opp
For å dømme dine gjerninger.
OVERALT
Overalt er mennesker plaget av angst
Og gråter bitre tårer,
For de vet ikke når plageåndene trer frem
Og sår frykt og uår i landet.
Men overalt er søsken samlet for å be
Om hjelp for det daglige brød,
Og for beskyttelse for ondskapen i himmelrommet
Som rammer den svake og fattige,
Så kornet ikke kommer i jorden,
Og uskyldige må dø.
Overalt sulter noen, mens andre beriker seg
Av gods og gull for sitt hjerte.
Men alle går nakne bort fra denne verden,
Med eller uten pass, til en ny dag.
Side 25.
KYSS
Kyss henne, sa du.
Kyss henne i Paradis,
For hun vil være der og ta imot
Apostlene.
Og den som kommer får et kyss
Med orgelmusikk.
Og alle god minner kommer for en dag
Som perler på en snor.
Ingen blir gjort til skamme
Når du kysser henne, for hun var din
Trolovede fra ungdommen
Og vil være din i Paradis.
ENSOMHET
Ensomheten må bekjempes,
Luften må bli renere.
De askegrå skyene skal bli til bølger
Som begraver de døde
I katastrofens hav.
Vi må kjempe mot flommen,
Så ikke ødeleggelsene tar knekken på oss,
Så vi kan bruke kreftene til å polere
Hjerter og nyrer, og søke visdom for livet,
Så alt kan bli nytt en dag.
Ensomheten går som en farsott i huset,
Og byene blir gettoer for lidelser
Som kan kureres med kjærlighet.
Vi må rekke ut hendene før det er for sent.
Klokkene tikker uavlatelig.
Side 26.
Det er oppstandelseshåpet som lever.
Uten dette håpet, hadde vi ingenting.
Om hele verden tror på sjelevandring
Gjennom alle skapninger i millioner av år,
Tror jeg på arven fra Jerusalem.
Og Herren kommer når alle har hørt ordet
Som utgår fra Israel til hele verden
Som et budskap om fred.
For det skal skje i de dager, sier profeten,
At hedningefolk skal strømme til torget
Og rope ut Guds komme:
La oss gå opp til Jerusalem i hast,
Til byen Herren har plantet,
Så vi kan bli berget i trengselen.
La oss vandre på Hans stier, og følge Han
Som skal dømme folkeslagene.
Se, tiden skal komme,
At ingen folk skal løfte sverdet,
Og våpen skal smis om til vingårdskniver.
Det er ordet fra de hellige, fra Gud,
Som er grunnfestet på toppen av fjellet,
Høyt hevet over alle høyder,
Der lyset aldri slokner.
Livet er ikke en evig rundgang
Med sjelvandring uten håp.
Gud som arbeider på den historiske arene
Gir evig håp, oppstandelseshåp,
Til alle som tar imot navnet over alle navn.
Se, ordet ble menneske
For å åpne veien til Guds Paradis.
Side 27.
TONE
Selv en tone i en større tone
Kan ikke vekke mitt hjerte,
For jeg er døv og blind.
Du er treet med liv og styrke.
Du gir vann og lys,
Så jeg kan smake på frukten
Og kjenne kraften
Som får meg til å synge.
Det er en gåte at jeg kan synge.
Men forvandlingen har skjedd,
Og tonene strømmer ut
Som en varm vind i landskapet.
Jeg ser stjernemylderet,
Og forstår at jeg er et frø i rommet
Som svever på englevinger,
Og lever i rytmen du spiller
Fra orkesterplass.
TOMME HENDER
Jeg strekker mine tomme hender
Mot din fylde,
Og håper at du bønnhører meg.
Min røst er nølende og svak,
Og mine gjerninger uten kraft,
For jeg er uten ånd, uten håp til seier.
Med ditt lys kan jeg få ny mening.
Selv tausheten hører du.
Jeg sitter i et mørkt rom, i kulde,
Og venter på din stemme.
Jeg strekker meg etter din kappe,
Og lengter etter din varme,
Som omslutter englene.
Bare du kan gi meg et navn som lever.
Bare du er Gud.
