| Astrup-ill. |
ALT LIV
Alt liv må løftes frem.
La oss leve med forventning
Om en ny vår. –
Tiden leger alle sår.
Alt liv i landskapet må bli synlig.
Vi må favne det positive.
Det er kraften som rår
I vår spinkle verden.
Alt liv er en skygge av lys.
Det troner over fjell og dal.
Hvert øye er et speil
For en ny dag.
Livet løftes frem av barnet,
Som løfter vårt blikk.
Visdommen må leve,
Som håp og tro.
Alt liv er en ny sang,
Som englene synger i kor.
At kjærlighetens kraft
Må lyse på jord.
ELVEN
Elven førte ordene med seg,
Og jeg ropte i utløpet
Etter enda mer ord.
Jeg tørstet og lengtet etter ord
Som kunne frelse verden.
Uten ord er barnet fattig,
Og elven tørker inn.
KUNSTNER
Det går nedover med berømmelsen.
Maleriene støver ned.
Ingen kjøper min kunst.
Over hele verden er tørketid,
Og kunst brennes på bål
Som tørkede blomster
Og greiner av morkne trær.
Selv i gylne rammer går salget dårlig.
Ingen kan leve av kunst i dag.
Alle som ser på et maleri,
Vet at kunstneren har ofret alt.
Bare noen bilder er igjen
Fra Klagemuren.
UVÆR
Uværet rammer München, Paris.
Hus klaprer sammen,
Og tårn raser.
Ansikter roper i ruinene.
De tørster etter lys og vann.
De tørster etter livet.
Farefulle regndråper skjærer luften,
Og hagl sprenger jorden,
Mens trafikken er i kaos.
Kvinner og menn gråter i mylderet.
Alle barn er blåst i vinden,
Men noen hvisker løgn.
Katedralen skjelver, og sprekker
Som gamle fjell.
Uværet taler til alle
Som smelter gull til våpen.
HVILE
Jeg hviler armen på smijernsporten,
Og stiger inn
Til en mektig baron.
Det var i min ungdoms glade dager.
Jeg fikk en adresse
Og et gjesterom.
Jeg bodde her noen dager og netter,
Til barnepiken ribbet min sjel.
Jeg måtte flytte, –
Og hviler i parken nå
Blant løse fugler og gamle trær.
Tro ikke at jeg har gått meg vill.
Jeg lengter stadig til smijernsporten.
Barnepiken fyller mitt savn.
Men ryktene sier, hun er flyttet.
Og ingen kjenner adressen.
Bare Gud vet hvor hun bor.
JEG GÅR
Jeg går på fortauet
Og tenker på gamle spørsmål
Om lys i lampen, og bokstaver
Til en bok om kjærlighet.
Jeg kjenner ingen, og går helt alene
Gjennom mørke smau
Og livlige bakgårder.
Kanskje noen vil oppdage meg
Før det blir altfor sent?
Jeg har ikke sovepose med,
Og er ingen vanlig uteligger.
Jeg går inn i en gammel kirke
Og finner fred bak orgelet i St Paul,
Før jeg havner i Royal Albert
Til en følsom konsert.
TIDEN GÅR
Trafikken tordner,
Mens noen står på trappen og ler.
Sånn er livet om ettermiddagen
Når alle reiser hjem.
Drosjene piler, og trikken piler.
Hekken lyser av piletrær,
Som blir pent beskåret
Som soldater i uniform.
Det nytter ikke å stikke seg frem.
Alle er en del av kaoset.
Trafikken pakker byen
Til en maurtue.
Livet følger sine vante baner,
Som skjelver av skrøpelig jern,
Som forvitrer
Og sender folk i avgrunnen.
Brospennet er langt.
Og dypt under trafikken går båtene
Trofast, – som ekteskap,
Fra havn til havn.
Tiden går, og varene skal frem.
Trafikken torner natt og dag,
Som i redsel for speilet,
Som varsler dyrtid og hunger.
Alt vi har igjen er nøkkelen
Til en sikker kornhøst.
Men, når ingen lenger sår og høster,
Dør menneskene av seg selv.
DØR
Døren knirker.
Båten fløyter på fjorden.
Mor steker vafler,
Og far leter etter nøklene.
Alt må på plass før dagsrevyen.
Luften er ren og varm.
Det lyser langs veien,
Og elven sminker seg i måne.
Regnet henger på greinene,
Og tørker i vinden.
Et elskelig par går i parken.
De leter etter tonen.
Dører åpnes og lukkes.
Hele livet er små øyeblikk med valg
Som bærer oss over terskelen.
Men alle dører knirker
I avmakt over lyset fra lampen.
JORD
Jorden ber, menneskene ber.
Og alle kler seg i tiden,
Som svinger mellom natt og dag.
Elsker du meg? sier våren.
Elsker du meg? sier våren.
Jorden er vakker og ren, med blomster
Som tegner et bilde av Gud.
Og barnet må smile i lyset,
Som bøyer seg fram som en hellig mor.
Jorden ber. Alt som lever
Løfter sine hender mot stjernene.
Tiden vekker oss hver dag.
Hvem elsker barnet mer enn gull?
| Ukjent kunst-ill. |