| O.Garborg-ill. |
SØSTRE
De syv søstre
Har tatt kjolen på,
Og lyser som hvite engler.
Rimfrosten ble til et dekke av snø
I den underlige nattetimen.
Syv søstre har nye kjoler,
Og lyser i lyng og gras.
De lever på kjære minner
Og stråler av sol.
Mine søstre venter på våren.
De tenker nok på en prins.
Alle er vakre som dagen
Og flyr i sønnavind.
NABO
Jeg har flyttet inn her,
Og er nabo til Kina og Vietnam.
Jeg lærer aldri språket.
Jeg er for gammel
Til å begynne på nytt.
Jeg er nabo til hele verden
Og tråkler i trafikken.
Snart er jeg ved målet,
Og speiler mitt liv
I minner som synger og maler.
Jeg har flyttet til en by
Og lener meg til fortauskanten.
Avisene har sluttet å skrive
Om naboen og gatestøv.
Alt handler om å overleve.
EN DAME
Hun tar kjolen på
Og stiller seg foran speilet
I forskjellige stillinger.
Hun prøver en ny modell
Og har fremtiden foran seg.
Det gjelder å være smart
Og lekker – for de andre,
Som betaler dyrt for tøyet.
Hun syr det som selger,
Og har ingenting igjen.
MAGER VÅR
Hun er mager som et spinkelt rådyr
I vinterkulden.
Hun snurper kjolen
Og holder frakken tett til brystet.
Ingen vet om hennes utsikter.
De tror alt er ferdig ved juletider.
Men fuglene får mat,
Og den vesle damestørrelsen
Kommer på beina.
Med våryr glede rusler hun i parken
Med to staver,
Og holder kroppen varm av lengsel
I solens myke latter.
Den magre damen tines som snø,
Når vårsolen varmer fjell og hav
Til et supermarked for alt liv
Som yrer og gror på jorden.
Dette rommet er et drivhus
For deg og meg.
VIND
Vinden leker i håret ditt
Med usynlige fingrer.
Vinden løfter språket ditt
Til glede og latter.
Gå ut i vinden, menneske,
Og kjenn kreftene
Som taler med nakne hender
Fra begynnelsen.
Vinden holder liv i leiren
Og rører i havet,
Så de syke skal bli friske.
Vinden skriver navnet,
Og løfter alle som tror
Når vårtime kommer.
SPRÅK
Ord raser gjennom luften,
Og lander i tornekratt
Og glatte svaberg.
Vår tunge er delt,
Men en liten stund hører vi
Det glade budskap.
Vi bøyes mot jorden,
Og jages inn i skogen hver dag
For å lete etter ord.
Til slutt kan vi skrive navnet,
Og lener oss til trær
I skogkanten,
Før fjellet roper i tungetale.
TID
Mens vi lever
Går tiden hurtig mot det blå.
Jeg ser stakittgjerde rundt fjellstuen,
Og noen barn som leker.
De stormer frem i tiden,
Og frykter ikke morgendagen.
Noen smiler
Og svinger seg i dansen.
Han møter henne,
Og lykkens øyeblikk begynner
Som et hurtigtog.
Mye kommer til å skje på jorden.
Og sol og måne følger tiden,
Som barna våre.
De jobber seg frem med lek og latter
Til voksenlivet overtar,
Og nye dører blir åpnet.
Det gjelder å smi mens jernet er varmt,
Det gjelder å leve i tiden
Med et våkent øye.
Mørke skyer driver over oss,
Og taler sitt språk.
Tiden er som en snare.
Det gjelder livet.
MIN FAR
Min far hadde varme hender.
Han dyrket steinur til kornåkrer,
Og snekret møbler og sko
Til alle anledninger.
Huset ble til en skattkiste,
Og hagen ble til paradis for barna.
Min far elsket å fiske,
Så alle ble mette hver dag.
Bønn og brød gikk hånd i hånd.
| O.Garborg-ill. |