 |
| M.Skjelbred-Ill. |
37.
GODT HÅP
Nye mennesker møter gamle
I håp om å lære nytt.
Sjelen synger seg til fødsel
Og stanser vår død.
Visdommen er den eneste kvist
Som gir frukt til rette tid.
Fornyelse ligger i troen på velsignelse
Fra begynnelse til slutt.
Vår slette er uendelig, vårt håp uten grenser.
Nåden er større enn alle fjell,
Og stillheten er som en kappe av gull,
Forseglet i kjærlighet.
MIN GLEDE
Min glede er ren som korn på modne aks,
Som frukt og bær, som blomsterhav.
Gjør meg til et redskap i din hage.
La meg sove ved sypress og daddelbusker
Og kjenne lukten av honning fra din vingård.
Grip min hånd, og plant meg som et tre.
Gi meg vann fra dine kilder,
Og reis meg opp, så jeg kan se din himmel
Før stormen raser og fjellene blir til eld.
La oss hvile i skapelsen
Og kjenne at du er nær med kraft,
Så jorden skjelver.
Gi oss din fred, og skap i oss lys,
Så vi kan møte engler.
Reis oss fra taushet til din himmel.
Gi oss din gåtefulle ånd,
Så vi kan gå gjennom stengte dører
Til evig liv.
38.
HØRE
Det gjør ikke noe
Om det ringer i telefonen.
Van Gogh hører ikke
Og Beethoven er langt borte.
En sørger over døvheten i samfunnet,
Men ingen gjør noe med det.
En tone hviskes ut med nye toner,
Og kjærligheten renner i havet.
Hva skal vi med mer bilder, mer musikk,
Mer som støyer og gjør oss til forlatte mennesker,
Langt borte?
Forlatthetens hus er vår dype tragedie,
Etter en søvnløs natt i Lofoten eller Vesterålen
Etter forlis og sakn av sine egne.
Sammenbrudd fører ofte til flammende bilder,
Langsom film, eller ekko fra fjellet,
Der lyset slokner, og en får sus i ørene
Eller musikk fra en fremmed planet –
Dypere enn havet.
HIMMELEN
Snart bryter himmelen sammen i tårer,
Og vi får et fuktig klima.
Vi står ribbet som tømmer, ferdig til foredling.
Nye skyskrapere skal lyse i landskapet
Og skape liv til nye generasjoner.
Vi går i solregnet og sender ord i eteren.
Vi er friske under regnbuen
Og taler i web til fjerne horisonter.
Nærhet er som en luftmadrass, en hvilepute,
En ullsky, havblikk, månelanding, kjærlighet.
39.
KILDE
La meg bli til lys.
Min kilde er rennende vann.
Jeg går gjennom lukkede dører.
Mitt sprukne kar er født på ny.
Skapelsen er bønnesvar.
Den eneste myndighet er opphøyet.
Min forgjengelighet er blitt lovsang
Under truende skyer.
Mitt hjerte er fylt av kjærlighet
Til livets kilde, til ordet.
GJENNOM ALT
Ingen grenser, ingen sperre.
Ånden går igjennom alt.
Meg selv er blitt løftet fra jorden.
Som et lyssky ble jeg med
Gjennom stengte porter og hinder.
Som en engel kunne jeg fly,
Og ble borte som en ånd.
Min sjel fryder seg over skapelsen
Og åndens virksomhet i verden.
Måtte alle oppleve åndens kraft
Og nærheten til det hellige.
Måtte alle se gjennom alt,
Så de kunne omvende seg
Til englekoret over Israel.
Over markene går jeg,
Over skyene ruller vogner.
Jorden er en skammel for dine føtter.
Du løfter oss til stjerner.
Jeg følger med til det usigelige,
Der lyset strømmer som vann,
Og vi er forvandlet til en ny skapning
I et evig fredsrike.
40.
Å SE
Å være usynlig
Krever sterke briller.
Å se,
Krever stort mot.
Vi kan se til mørket siger inn
Og vi sover.
Selv i drømmer kan vi se
Tydelige spor.
Vi er ikke alene som kan se
Inn i det ukjente.
Alle har en fremmed pol
Å erobre.
Å se gir syner,
Bilder i mosaikken
Som styrer våre valg.
Vi er fortapt uten dette speil
Av livets puls.
TAUSHET
Ordenes form skaper
Sterke relasjoner,
Som fødsel av nærvær,
Som liv av et gåtefullt lys
Fra tusen munner.
Stillhet gir krefter.
Når vi tier, taler ordene
Fra innsiden.
Dess mindre vår stemme er,
Dess bedre hører vi ordene
Og stillhetens hjerte i landskapet.
Våre tomme hender blir søyler av gull.
41.
TILHØRE
Var det Guds fantasi
At vi skulle tilhøre hverandre,
At vi skulle styre verden –
Enda vi ikke hadde vært her før?
Var det meningen at vi skulle bygge broer,
Passere grenser og hav –
Og forene alle gode krefter,
Så verden kunne bli ny igjen?
MUSIKK
Musikken tilhører oss i tusen år.
Vi lengter etter musikk fra skapelsen.
I musikken kan vi danse og være frie
Som fuglene.
Musikken roper navnet mitt
Og sier: Kom ut, bli med og syng.
Kjærtegn alle barn som gråter
Og løft de svake.
OMFAVNE
Jeg omfavner ordene, føler nærhet.
Rester av følelser griper meg.
Piler i luften gjør livet vanskelig,
Men ordene holder meg fast.
Ordene gir meg et eget språk.
De er kraftfulle hender, nærhet og glede.
Jeg elsker ordene, og bærer dem ømt
Som små barn.
Orden er mine hjertevenner.
Ordene har forgylte vinger, og flyr
Som gullfugler i luften.
Jeg omfavner ordene, mine barn.