 |
| Stemmer fra himmel og hav. |
6.
STEMMER
Engelen tømmer sin stemmeskål ut,
Og vinden tar stemmene med.
Over hele verden flyter en stemmestrøm
Med sollys og kjærlighet.
Vannet har stemmen i sin barm.
Den sprer seg med vær og vind.
Natt og dag høres stemmerop fra fjellet,
Og huset blir fylt med fred.
FRA URTID
Fra urtid har stemmene satt sine spor
Og gitt av sitt kildevann.
Stemmer synger fra fjell og fjord,
Og svaler i varme land.
Om tiden skynder forbi min dør,
Er stemmene like nær.
Jeg hører stemmer i alt som gror,
Stemmer av kjærlighet.
I mørke og lys kommer stemmer frem
Som blomster en våryr dag.
Jeg hviler i stemmer, og drømmer trygt
I huset til mor og far.
STILLHET
Om det finnes en stillhet bak alle fjell,
Er stemmene i mitt bryst.
De lyser veien og skrider frem
Som tidshjulet, fra morgen til kveld,
Og inn i den mørke sal.
Stillhetens hav er et mektig hav
Hvor stemmene har sin plass.
Her synger skapelsen dagen lang,
Og lyser over hele jord
Som barnet fra Betlehem.
7.
FANGET
Jeg er fanget av stemmer på jorden.
Jeg er fanget i rommet mitt.
Men vinduet har jeg åpent, så solen kan slippe inn.
Alle stemmene fra skogen og fjellet
Gnisser i vinduet om kvelden.
Alt jeg vet å fortelle skal skrives tydelig
Med stemmegaffel og stive permer.
Jeg samler stemmer til et valg.
Jeg er fanget av alle stemmene som gir fred.
Min sjel kryper sammen og hviler litt,
Før døden lukker døren
Og vinduet blir forseglet for all tid.
VERDEN
Fremdeles hører jeg
Fra to verdener. Jeg hører i søvne
Musikk som holder meg fast
Til denne verden med tusen stemmer.
Jeg har heller ikke mistet min stemme.
Jeg maler med friske farger
Min lidenskap, min kjærlighet til den ene
Som ble så lenge borte.
ANNERLEDES
Det fjerne i blikket blir til en lysende forvandling.
Du løfter din spinkle kropp i et smil.
Du hører liv i fuglekassen.
Og klangen fra solens strenger fyller rommet.
Omkring deg er verden.
Du følger sirkelen med blikket.
Du holder hele universet i dine mektige hender.
Du hører ropet fra stupet. Men oasen er ikke langt borte.
Du finner kjærligheten i musikken. Din utvalgte spiller klarinett,
Og du er forelsket som en nattergal, og beveger deg
Som årets sommerfugl.
8.
STILLHET
Endeløs stillhet
Med lukkede øyner,
Med åpne armer mot en åpen himmel.
Usigelig stillhet i vakker natur
Med blåbær og molter,
På eventyr.
Endeløs hvithet
I snøkledde fjell, vidder i verden
Uten menneskespor.
Alt er en stillhet som hviler
Over vår tapre slekt
I kjærlighet.
MITT HJERTE
Jeg synes synd på de hjelpeløse.
Og snart blir alt borte
I en virvelstorm.
Og søvnen river oss med. Vi glir ut i vannet
Og blir knekket av vær og vind.
Jeg lukker øynene, og tenker på verden
Som går i oppløsning av et ord
Som gjærer og tenner brann.
Alt dette må skje før mitt hjerte lukker seg
Og frykten for det ukjente er borte.
Jeg går alene ved stranden og lytter.
Bølgene slår sine taktfaste slag i korveggen,
Og mitt hjerte våkner. Jeg lengter
Å se kornåkrene igjen, og hasselnøttene
Fra min barndoms hage.
9.
SOM BØLGER
Vi trekker oss sammen
Og glir fra hverandre.
Vi lever i tidens jag, mellom to verdener.
Vi lever i en boble som trekker seg unna
Og drives mot land.
Vi er som bølger som skyller svaberget.
Vi går over grenser, og støtes bort,
Og jages, jages
Mot de evige jaktmerker,
Mot havets ytterste kyst.
Vi glir i søvne – frem og tilbake,
Og kjærtegner alle vi treffer
Med vårt søvntunge smil.
Vi er en utslått paraply
Som flyter fra jorden.
Vi flyter og tenner gnister i rommet,
Og skubber hverandre.
Vi baner oss plass til reisen.
Vi sleper av sted med drømmen
Om å røre ved tiden.
Vi bølger fra den ene,
Og hører snøen rase fra taket, fra fjellet.
Vi bølger i minner, og finner oss selv
Som en nediset slekt,
Forfremmet av Gud.
KANSKJE
Kanskje skal himmelen høste sine?
Som et enkelt aks vaier jeg i vinden
Til tidens sigd meier meg ned.
Jeg er forsvarsløs, og bøyer meg i nåde.
Bare det evige ordet kan hjelpe
Når stormen drar over landet.
Kanskje vil jeg få fred en dag?
Kanskje kommer den ene og banker på?
Kanskje får jeg leve
Til den store innhøstingen?
10.
BRUS
Det bruser et tog forbi meg,
Det bruser en verdensvind.
Jeg sitter ved stille søyler
Et sted – i Akropolis.
Det bruser fra menneskehavet.
Og alt er en brusende ild.
Det stormer i dag over verden.
Men jeg er for evig din.
Det bruser ved grenseposten,
Og land bryter sammen nå.
Vår tid er i uro. – Det bruser,
Og klokkene slår og slår.
Det bruser ved tolvte timen,
Og alle har sagt god natt.
Da kommer en engel fra himlen
Og henter sin dyreste skatt.
VANDRER
Jeg vandrer i skogen og lytter,
Og gråter ved graven din.
Jeg kjenner hvert spor i marken
Og fuglenes fløytespill.
Jeg vandrer og lytter til livet.
Her er stemmer i månelys kveld.
Jeg kjenner meg ensom i verden,
Og går mye for meg selv.
I mylderet går jeg og drømmer.
Jeg hører havet sin dans.
Jeg vandrer fra vinter til sommer,
Men vet jo at våren vant.
Det er livet som kommer tilbake
Med instrumenter og spill
Jeg er hjemløs, men lukter og smaker,
Og kjenner at jeg er til.
11.
BOKSTAVER
Vi kan sloss med bokstaver,
Og få dem til å bestemme over livet.
De bestemmer alt, når vi vil.
Bokstaver er noe å strekke seg etter.
De lever sitt eget liv,
Helt til vi setter dem i kurs.
Vi bestemmer retningen, tror vi nok,
Helt til vi blir overmannet
Og ikke kan si et ord.
Vi føder nye ord ved å sette bokstaver
Etter en viss orden.
Vi liker å bestemme, og er født
Til å ta ledelsen.
Vi bærer ordene frem som barn
Og gir dem navn.
Og ordene følger oss hele livet
Som et lass med bokstaver
Til siste hvilested.
VANN
Vi tørker inn
Av egen skamløshet.
Vi er sårbare og tørker inn.
Uten vann og kjærlighet
Kan vi ingenting utrette.
Da klynker vi i forbannelse
Og dør stille som lauv og gras.
Men vannet får de tynne røttene
Til å svulme. Kroppen våkner,
Og vi kan leve som barnet i mors liv.
Vannet gir håp og nye krefter.
Vi ser opp mot skyene
Som gir oss daglig vann
I vår mørke verden.
Lys og vann gir trøst til verden.
Om vi er tankeløse, blir vi hver dag overøst
Av himmelens nådige gaver.
 |
| Gammel vei. |