| E.Munch-ill. |
TILHØRE
Tilhører vi den samme jorden?
Planter, dyr og mennesker, –
Med et bakteppe av himmelvarder og stjernelys,
Bretter seg ut i landskapet.
Og mellom alt er små rom med detaljer
Og skapninger som spiller fiolin.
Jeg tilhører dette orkester.
Vi er i samme båt, og har vel en tidsramme
Som er noenlunde lik.
Alle tilhører samme symfoni.
Vi er plassert, for å fungere, for å tilhøre
De som håper og tror, og roper navnet.
GAMMEL
Når ordene faller fra hverandre
På leppene,
Og stemmen blir utydelig,
Ser jeg etter følsomme mennesker.
De forstår og kan lese munnen,
Kjenne pulsen
Og gi meg levende vann.
Når ordene blir grøt
Og ingen klarer å forstå mitt hjerte,
Vil jeg speile meg i ordet –
Som vekker mitt indre til stillhet.
Da vil jeg se klart
Og kjenne skriften på veggen
Som mitt eget navn.
ORD
Skriver ord, skriver byer og land, en lang strek
Som en landevei, en elv, en grense.
Skriver høye hus og fjell, en befolket verden,
Krig og fred, avmakt og nød blant fattige og rike.
Skriver stillhet, og en ny morgen med sol.
KVELD
Lyset er rolig,
Kvelden er blå.
Jeg spaserer på en fjellvei
Og tenker et underlig landskap
Med tøfler på.
Alt er rolig,
Ingen banker på.
Jeg sitter ved et vindu og speider
Stjerner i det blå. –
Men skyer dekker sikten,
Og tiden går mot kveld.
Jeg håper et øyeblikk
At kvelden drar forbi,
At det blir dag, og lyst igjen,
Med sommersol og frieri.
Jeg filosoferer om tidens mysterium
Og går ryddig for meg selv.
Jeg tenker adresser og møteplasser i livet
Og tusen blå fjell.
DAG OG NATT
Når dagen smelter bort
Og det blir natt,
Da våkner jeg og skriver brev
Om stort og smått.
Når natten smelter bort
Og det blir dag,
Da må jeg kikke ut og mate fuglene
Og gå en tur i parken.
Livet er som en film.
Mye går gjennom vinduet, ubemerket.
Mine dager flommer over av bilder
Som vil overbevise meg
Om en ny tid.
MORGEN
En ren morgen
Etter en regnfull natt.
En musikalsk morgen med fuglesang.
En morgen på mange språk
Med dansende barn.
Jeg sitter en morgen ved havet
Og betrakter bølgene.
Ingen kraft i verden kan måle seg med havet.
Det er bølger i dur og bass,
Vokal, konsonant.
I en forvirret tid er morgenen
En ny begynnelse.
Vi kan begynne med rene ark
Og brette ut våre liv,
Tyde skriften.
VI REISER
Vi reiser fra berget det blå
Ut i den store verden.
Vi reiser fra Lofoten til verdens ende,
Og ser fyrtårn og båter over alt.
Klippene forteller, jorden forteller.
Vi reiser gjennom urskog,
Og gjennom et mylder av mennesker
Som risikerer livet.
Vi reiser uavbrutt i tåke og natt,
Gjennom solfylte ørkenstrøk til havet.
Vi reiser så lenge det er håp,
Og klamrer oss til en gul stjerne.
KRAFT
Kraften i språket er lyset.
Hvert enkelt menneske som lyser,
Har kraften i seg.
Jeg hører fedrenes musikk i det fjerne.
Det er kraft i fløytespill og fiolin.
Det er kraft i språket.
Kraften taler som en vind, en stemme.
Den bærer oss over fjellet,
Over de syv hav – til verdens ende.
Og ingen kan rokke ved kreftene i fjellet.
Hør fjellet synger navnet,
Og har sine messetider som en munk.
Del kraften med hverandre, del lyset,
Så ingen går i mørket.
La ordet bli synlig i våre liv.
Når kjærligheten får speile vårt hjerte,
Lyser ansiktet som en sol.
Da er vi som et nyfødt barn,
Omringet av engler.
MASKE
Vi går med masker,
Går med glassøye, og ser bare litt
Mot venstre.
Kirken er ikke synlig, men veggmaleriet
Eier en stillhet, og et kors bak tykke murer.
Vi går med masker ved siden av hverandre
På veien til begynnelsen.
Der møter vi vårt eget speilbilde.
| Monet-ill. |