| E.Munch-ill. |
MEDITASJON
POESI
Poesi
2004
Sigve Lauvaas
Nobel forlag
ANSIKT
Glade barnestemmer.
Vi kjenner glede. Vi hører latteren.
Vi har gleden i oss.
Vi har evnen til å føle glede.
Og gleden er i meg nå.
Jeg har kjærlighetens arm på min skulder.
Kjærligheten omslutter meg.
Jeg er velsignet med et godt hjerte.
Kjærligheten bor i meg, den lyser.
Mitt ansikt lyser av kjærlighet
Fra en annen verden.
Jeg bodde i Sibir, i Canada og Alaska,
Og kjente kulden som en trofast venn.
Frost skaper ensomhet.
Døden kommer sakte, og sløver oss.
Jeg følger tiden på veien hjem.
SKAPE
Gud skapte.
Vi bor i skaperverket
Og kjenner nærhet til liljene.
Men vi er høyere enn fjell,
Høyere enn stjerner.
Vi har en tro, og et håp.
Elsker du din neste som deg selv?
Da er du i forvandlingens smelteovn,
Og skal bli til noe stort.
Vi kan bare drømme,
Og vi kan se tegn i sol og måne.
Elsker du Gud, kan du se langt.
SLEKT
Slekt etter slekt forteller
Dine storverk.
Ditt kongedømme strekker seg
Ditt kongedømme strekker seg
Over hele verden.
Du holder din hånd over alt levende.
Du er nær alle som roper ditt navn.
Jeg kaller på deg om natten
Og hører din stemme.
Slekt etter slekt hører din stemme
Fra dypet, fra verdens ytterste grenser.
Alt som har ånde ser ditt ansikt
I skaperverket.
Du er nær oss i ditt ord
Og i ditt navn –
Som lyser over hele jorden.
I ditt navn synger slekt etter slekt.
De lovpriser din storhet.
Du løfter hvert menneske fra støvet
Når engelen kaller
Og tidens teppe rulles inn.
VIND
Vinden tar i greinene. Skogen danser i vinden
Som bærer oss over havet.
Vi flyr med vinden.
Se vinden for dine øyne. Tenk, vi er engler en dag
Og flyr i vinden, i en varm solfylt vind.
Og alt som lyser bor i oss.
Menneskene lyser. Du lyser sammen med alle folk
I vinden som tar oss med
Bak alle fjell og hav.
ORDET
Jeg står på egen grunn,
Og ser alle trær i skogen
Som lyser av grønt lauv.
Hvor kommer dette nettverk av greiner fra?
Hvem skapte lyset,
Og hvor er ordet som ble til alt dette?
Jeg har ikke ord i språket
Som dekker min undring.
Jeg søker klarhet, men blir tilsidesatt.
Ordet var, er, og blir.
Og ingen står ved siden av ordet
Som velsigner oss i navnet.
TID
Hvem er du som kommer og går?
En sol, en måne, en tid
Som presser jorden rund, og gjør oss
Til et speil for livet.
Våre gjerninger ligger gjemt i tiden,
I dette hjulet som bryter alle grenser
Og raser fremover som hvite busser
Over hav og land.
Hvem er du som opplever tiden som en kapsel
På vei til månen eller mars?
Jeg vet at noen tror på en tid bak døden
Som er uendelig.
Havet er rikt, men tiden er det største vi har.
I tiden har vi ordet og livet,
Som holder oss sammen med tette bånd.
Tiden er vår navlestreng til De levendes land.
| Røtter-ill. |