 |
| Prestekrage i sommersol. |
STEMMER
I
ROMMET
DiKtBoK
07-14
Sigve Lauvaas
Nobel Forlag
 |
| M.Grimby |
1.
STEMMER
Rommet er nakent
Med sol.
Rommet velter gardiner og skap.
Det blåser fra syd.
Det ulmer en brann,
Og lukten sprer seg i rommet
Med kraft.
Det brenner en ild.
Skogen brenner,
Og byen er i stor fare.
Bekken bruser i regnet,
Fosser i fjellet,
Meisler sitt navn over dalen
Og stirrer på oss.
Bekken durer i vei
Som millioner biler,
Som folk fra hele verden.
Bekken smiler og ler
I solen.
Og under himmelens stjerner
Banker en hakkespett.
Det banker på døren.
Lyset banker på med usagte ord.
Hjertet banker for den ene
I rommet mitt.
SNØ
Snøen skjuler,
Flyr med vinden, flyr
Og vinker, roper, lyser,
Blender mine øyner nå.
Snøen vakler mellom fjell
Og legger seg i dalen
Som et teppe, fløyelsteppe,
Mykt og deilig, tung og våt.
Ustanselig den samme snøen
Om igjen, om igjen til kraften visner
Og frosten tar i oss.
2.
ELV
Stemmer flyter i rommet
Som en elv,
Som en bred og makelig elv
Som vandrer sin vei
Og hilser med musikk.
Elven hilser og drar forbi
Med sin underlige stemme
Som finner sin plass
Og kimer i tempelmuren
Og smiler i sollyset.
Med undring ser vi elven
Som kommer fra en kilde høyt
Mellom de evige alper.
Men elven er ingen fremmed
I rommet.
Den spiller på lag med oss.
Så lenge det finnes en elv,
Finnes mennesker
Som kan speile seg og nynne
Halleluja til englene
Som fyller oss med glede
Fra oasen Gud.
STEMMER
Stemmer i livet
Følger oss på veien,
Og klapper oss ømt
Og gir oss en forunderlig hvile.
Stemmer nynner oss i søvn,
Og forstår oss
Uansett hvor vi er i verden.
I dette bølgete rommet,
Fylt av farger og barn,
Roper en stemme til oss
Og øser ut kildevann
Så vi kan leve inn i alderdommen
Med ulltepper på silkepute.
3.
STILLHET
Stemmer av stillhet
Kommer med budskap,
Gir oss freden
Som sprenger grenser.
Stillheten lyser i øyner, i verden.
Alt som har ånde priser Hans ord.
Freden er ekte.
Det indre blir styrket.
Lyset vil favne og løfte oss høyt.
Jeg føler meg rik
Med det evige budskap.
Språket formidler lys over land.
Alt er et under.
Stillheten synger.
Trærne har røtter over hele jord.
Barnet skal vokse i kunnskap og ære,
Dra over alt i stillhetens dal.
Du er velsignet som søker sannhet.
Livet er fjellbekk, oase, musikk.
Livet er veven som skaper og former.
Verden gir farger, og brød fra et bugnende fat.
SKO
Jeg skal vandre skoene
En tur til Telemark.
Jeg skal flette verdens land
Jeg skal flette verdens land
Med ord og spill.
Akvareller, maleri, et herlig speil i blått.
Verden er min kongesal, mitt slott.
Her lever jeg, og preker for meg selv.
Jeg vandrer med mitt ord, et dikt
Som ryster gamle tønner.
Jeg spiser korn og paprika.
Livet er så stort. – Jeg fryder meg
Når stillheten i skogen senker seg,
Og jeg kan hvile ut.
4.
HER I GATEN
Ingen drømmer mer.
Vi sitter på en benk og slapper av.
Med furet ansikt sitter vi i vær og vind
Og venter på at noen snart skal gå forbi.
Her i gaten kjenner alle meg,
Men ingen sier noe, bare springer
For å rekke bussen, være fri til litt av hvert.
Gløden brenner i et bryst som sigarett. –
Et flyveblad om hva som skjer gjør verden glad.
Jeg fryser litt, men spiller min gitar
Til alt er slutt en vakker dag.
I morgen kommer kongen her,
Og lykken snur, og regnet stopper opp.
Det blir en deilig morgenstund. Og kvelden roper stearin
Med hvilepuls og kos fra Andeby.
Og huden tørker ut med meg,
Men skinner fritt som furutrær i vest.
Her sitter jeg og smiler til en gatedør:
Så pen og vakker som du er.
Så pen og vakker som du er.
Jeg kysser alle barn med kjærlighet.
Gud hjelpe våre ansikter, så vi kan se
Og kjenne hvem vi er
Før lampene slokner i gaten her.
STILLE
Sollyset prikker i huden.
Fortauet tørker som klær i vind.
Noen har uro i blodet, og reiser til Syden.
Jeg sitter stille og venter på tiden som kommer,
Og reiser, og kommer igjen.
Jeg beveger meg litt mellom graver.
Og ser at alt er på stell.
En nabo er stille. Han sover i parken.
Jeg finner meg selv i en underlig gate med piletrær.
”En pest og en plage” skal gå i kveld.
Jeg tigger sol, og regn, og hører skogens grønne melodi.
5.
ALLTID NYTT
Alltid noe nytt på denne kloden.
Selv kjærligheten er ny.
Og den som våkner i en drøm forstår
At tiden setter spor.
Sammen er vi søsken, og hører til.
Blomstene fornyer seg. En avlegger tar form.
Og menneskene brer seg ut som solen.
Alt vi ser, er noe nytt som er på gang.
Gamle fjell er ikke gamle mer
Når tidens hjul kan svinge oss
Fra en til to.
Alltid noe nytt. Selv om vi går på tå,
Så titter blomstene opp over hele jorden
Og synger stille under åpen himmel.
Vi er venner. Alltid er vi sammen,
Du og jeg.
KLAG IKKE
Min sjel, klag ikke over ensomheten.
Den kommer av seg selv
Og er gåtefull. Den snur seg som en vei
Over Alpene, over alle høye pass og grenser.
Mitt usynlige hjerte synger stille
Om å bære modenhet, bære verden
Som et sykt barn til siste hvilested.
Et sanatorium er ikke nok.
Jeg klager ikke over stormen, pesten, hungeren
Som når de innfødte i Afrika.
De skjønne vet å more seg. En engel passer på.
De jubler over tidens hjul.
Og retningen forteller om en himmel bak,
En evig Gud.
Det skjønneste av alt er stillhet, fred,
En jubelsang fra hjertedyp, et ord som løfter,
Bærer oss – til Paradis. Min sjel er fremtiden.
Håpet lyser gjennom alt. – Det gåtefulle menneske.
 |
| Norddal kirke. |