 |
| Færøyene-ill. |
ORDENE
Mens stormen raser,
Sitter eneboeren og skriver vers
Om fioler og rosebusker.
Om havet kommer? tenker han,
Og skriver sine memoarer
Fra en annen tid.
Ordene velter inn
Gjennom låste dører, vegger og tak.
Han favner ordene med sitt hjerte
Og skriver vers om kjærlighet
Som sprenger grenser,
Og løfter verden til stjernene.
RIKDOM
Hvor mye kan vi eie,
Uten det gjør ondt?
Hvor mye kan vi miste,
Uten å bli skadet for livet?
Hvor går grensen mellom
Rik og fattig?
Og hva er forskjellen
På en verden som stuper,
Og evig liv?
Penger vokser ikke på trær,
Skylles ikke på land.
Lyset har evige verdier,
Men ingen status i samfunnet.
Mange verdier tar vi for gitt,
Det er en selvfølge.
Men luft og sol, vann og brød,
Må alle ha for å leve.
Og ingen kan skrive navnet
Uten tid og rom
I et gitter av kjærlighet.
BRØD
Havet er vei mellom folk og land,
Brødet er livet.
I denne verden lever vi fra hånd til munn.
Uten det daglige sollyset
Og himmelens varme omsorg,
Var vi som havet, en bølgende masse
Fra tidenes morgen.
Brød skaper folk – som erobrer
Og høster markens grøde.
De legger hvetekornet i jorden,
Og rikdommen øker.
Verden er befolket av fremmede.
Men slekten min har sin plass på fjellet,
Ved slettelandet i vest.
Her skapes nye arbeidsplasser.
Og jorden gir brød til alle.
SYNG
Syng, trø takten.
Havet synger inn i fjellet,
Over trær og høye hus.
Syng så lauvet fyker bort i natten,
Over alle fjell.
Havet kommer med sin stemme,
Klynker, nynner, vasker stranden.
Alt er ryddig. Havet synger
Flyktig, varsomt, høyt og ivrig.
Syng meg hjem med regn og sol,
Syng i glade sommernetter.
Kornet synger, stråler, lyser
Englevakt fra sør til nord.
EN VEI
En vei over havet, en vei mot vest.
Det lyser i lanterner.
Og alle skip seiler mot sitt mål.
Snart er alle mann på dekk
For å se det nye landet.
Det ukjente lokker og kaller vårt hjerte.
Vi ønsker å oppleve, kjenne og smake
Lukten av fremmed kultur.
Språket fører veien videre, over fjellet
Til en jungel av mennesker, –
Der livet er måkeskrik og eventyr,
Uten penger og gull.
Her, i den ytterste spiss av kloden,
Bodde jeg en tid.
Alt var en glede, alt var en evig vår.
Alt som de eide, hadde de sammen.
Jeg var en brikke i spillet, et offer
I eventyret om å erobre
En ny verden.
LEVE
Etter solnedgang
Ser jeg mange ansikter.
Det tar mange år før jeg ser alt.
Jeg lever i syner og drømmer
Og har stjernene til vitne, og en engel.
Jeg ser en hage, et bord
Med mange glade folk, ansikter som stråler
Og viser sin kjærlighet.
Jeg ser ripsbusker, og trær med frukt
For alle barn på jord.
 |
| Hav og himmel-ill. |