 |
| Japan-ill. |
BREV
Jeg satt ved havet
Og leste dagen.
Jeg satt på fjellet og leste dagen
I sol og regn, i snø og vind.
Jeg leser dagen i all slags vær,
Sommer og vinter, vår og høst.
Dagen er et hemmelig brev
Som brettes ut til et speil – over livet.
Jeg vandrer gjennom dagen
Til en ny dag – med runer og løkkeskrift
Av en urgammel gåte.
Jeg leser skinnbrev om tiden
Som legger seg lag på lag i våre liv.
Jeg bor på en øy
Med dag og natt som nærmeste nabo.
Her følger jeg båtene ut fjorden
Med kurs for Amerika.
DRÅPER
Det skal ikke mange dråper til
For å fylle havet til randen.
Dråpene kommer jevnlig med vinden,
Og skyene bærer dråpene over fjellet
Til ørkenlandet.
Her kan dråpene bety alt.
Menneskene venter, jorden tørster.
Hver dråpe er en gave, en skatt,
Som kan redde verden.
Jeg samler på dråper til en sjø,
Hvor vi kan være sammen –
Og kjenne varmen fra havet.
RIKDOM
Hvor kommer rikdommen fra?
Hele livet søker vi rikdom
I eiendom og gull, ord og kjærlighet.
Men har vi ikke brød, da er livet forgjeves.
Den som vil, kan prøve.
Rikdom er mer enn jag etter penger.
Om våre godsvogner blir høye som hus,
Vil vi ikke komme noen vei
Uten drivstoff.
Kroppen trenger føde,
Og bilen trenger sin diett – for å fungere.
Grensene er satt, og vi må ta det til etterretning.
Sånn er livet.
Rikdommen danser i Europa.
Men snart er det slutt på galskapen.
Åker må pløyes, og kornet må i jorden
For en ny høst.
Våre hender og våre ord er en rikdom.
Men alt er strev etter vind.
Uten visdom og kjærlighet, er alt forgjeves.
Uten Gud, er rikdommen død, –
Og arven vi etterlater – er som en ørken.
HISTORIEN
Legg historien bak deg.
Se veien frem som en livsoppgave.
Vi har mange blå fjell i sikte.
Landet er vidstrakt,
Og her er mange møteplasser.
Luften i høyden er tynn,
Men vi biter oss fast – som frø.
Vi skal leve i Peru til dagene er talte
Og vi må flytte. – Det er vår lodd i livet,
Å leve som søsken til vi dør.
ELSKE
Hun sa hun ville elske fiolinen,
Og havet, og fjellet.
Hun sa hun ville elske rosebusken
Og hagen med epletrærne.
Hun sa hun ville være på konserten
Når han spilte solo.
Hun ville gi ham et kyss for hvert nummer
Og følge ham til døren.
Hun sa hun elsket ordene på veggen
Og musikken han skrev.
Men hun kjente ikke hans hjerte,
Og fryktet vinteren i Telemark.
VERDEN
Du vet, verden er her, uten oss.
Men vi er så heldige. –
Vi kan være sammen om denne bygningen
Som skriker i sammenføyningene.
Du vet, det ville vært rart å sloss
Om å få bli med på ferden.
Det er tiden som bestemmer alt.
Verden er som et stort skip på havet,
Med kurs for andre siden.
Du vet det er farlig å reise alene.
Men vi er flere som skal samme veien,
Og himmelen er villig å ta imot
Både svarte og hvite, brune og gule folk.
Du vet, lyset tar slutt en dag, og musikken
Legger seg i jorden som knust glass.
Det blir farlig å leve da.
Men vi skal bare til andre siden.
ROP FRA HAVET
Det roper fra havet.
Det roper mitt navn.
Jeg hører skaperen rope fra havet
Inn i min sjel.
Angsten er borte.
Jeg hører mitt navn fra havet.
Jeg ser blomster i skyene
Som strekker seg mot fjellet,
Til mitt hvite hus.
Jeg lengter til fjellet.
Her tråkket jeg mine barnesko,
Og hørte havet i det fjerne
Som en mild latter.
Livet roper til meg fra bølgene.
Tiden er et opprørt hav.
Vinden roper etter mennesker
Som vil hjelpe.
Og lykkelig er den
Som åpner sine hender
Og velter steinen bort.
Havet roper ditt navn.
RIK
Du som er rik som et fjell,
Må ikke glemme din bror.
Du som har et hjerte som slår,
Hører klokkene kaller
Til ansvar for den ene.
Og hele verden synger ditt navn.
Den som er rik, må ære sin bror
Til solen går ned.
Og ingen kjenner dagen og timen
Porten åpner seg fra trengselen –
Til paradis og fred.
 |
| M.Skjelbred-ill. |