 |
| Foto-Lita-ill. |
LØGN
Havet kommer.
Ikke tro det.
Ikke tro at regnet kommer.
Snart drypper vann igjennom taket.
Løgnen drypper ned fra veggen.
Avisene er våte nå.
De suger løgn som vann.
Havet ruller over jorden,
Som en bølge kommer havet
Over folk og land.
Og kornåkrene tråkkes ned.
Løgnen roper ifra tårnet.
Jorden skjelver, folket mumler.
Vi må gjøre hva de sier.
NRK har litt å svare – når de roper.
Kirken tier. Ingen vet.
VERDEN
Aldri har jeg sett en verden i blinde.
Folk vet vel hva de gjør?
Samvittigheten er ødelagt på veien,
I det falleferdige huset.
Verden huser mange svaler.
Noen lever, andre dør.
Skjønnheten skal lyse evig, åpne hjerter
For en verden som vil leve.
Den som ikke kjenner navnet,
Snubler over alt, som drukne menn.
Visdommen i hjertet åpner sjelen vår
For Gud, som elsker barnet.
VIND
Gud Fader forstår
At vi ikke kan forstå alt.
Om havet kommer,
Har vi et åndedrett, en pust.
På veien trenger vi å vite om Gud.
Vi sulter i tiden.
Vi banker på porten til paradis.
Men alt er ikke ferdig.
Vi lever fra hånd til munn
Og uttrykker oss i gåter.
Hvor kommer vinden fra?
Hvem eier havet?
Vi mangler tillit til Gud.
Vi mangler visdom fra Salomo.
TID
Alle har fått sin tid
Som en gave ved fødselen.
For at vi skal leve i fred,
Har vi fått lyset.
Tid og lys er kjærlighet,
Omsorg for andre, takk og lovsang.
Vi trenger tid for å leve
Som søsken på jord.
Vi søker etter holdepunkter
Og en stemme i massen,
En engel vi kan rope til
Når havet kommer.
HAV
Trær har alltid vært mine venner,
Blomster – er barn jeg elsker å se.
Havet er mektig, som fjellet i styrke,
Det ramler og bryter
Når noe skal skje.
Hav er hav, og fjell er fjell,
Alt er vakkert i stillhetens verden,
Der vi utveksler visdom
Og skriver om fred.
Først lytter vi til havet,
Så hører vi havet i drømmer, på veien.
Vi tenker på havet – hvor fisken svømmer,
Og stuper i havet når sommeren kommer
Med tretti grader pluss.
Jeg elsker havet. Havet er en kapital.
Uten havet var vi ingenting, –
Som utdødd fisk, eller stubber
Etter brannen som ryddet stien vår.
RUNER
Jeg skriver runer,
Meisler tegn i fjellet.
Og ser at noen leser dikt
Med runeskrift.
Det er så hellig å tyde runer
At bare prester kan forstå.
Mitt hjerte skriver runer i vinden.
Mine runer skal fly med pass
Til alle land og språk.
NÆRHET
For meg er havet nærhet.
For andre er fjellet det nærmeste.
Husveggen min står i vinden
Og tar av for havet.
Når døren er åpen kommer havet inn
Og fanger mitt hjerte.
Jeg har nærhet til naturen,
Som stiger mektig som en flodbølge.
Viss havet stivner
Og blir til grøderike sletteland,
Da er det ikke lenge igjen.
Havet tramper i klaveret, soper over byen
Og tar med seg hus og biler.
I vårens regn kommer en ny verden
Inn i hagen – og synger om kjærlighet.
Gud er i regnet, og fyller havet
Med våre bønner – i tid og evighet.
PÅ STRANDEN
Han går på stranden og plukker bein
Og tømmerstokker til arken.
Han gjenskaper det falne,
Og slår ring rundt de hellige,
Så ikke havet skal komme igjen.
Han går på stranden hver kveld og ser
Etter skatter og byggemateriale
For en ny tid, – med nærhet av lyset
Som skaper og frelser
Og forvandler alt i sitt navn.
 |
| Foto-ill. |