 |
| Fjell mot himmelskyer-ill. |
PUST
Fjellet puster.
Trekkspillet river i fossen.
Lauvet danser.
Pust mine stjerner,
Og nøl ikke med å komme.
Jeg tar imot lyset og natten
Og hviler i dun.
Fjellet puster, og spiller.
Dette mektige fjellet, en koloss,
En verden av strenger og liv
Ser på oss, og ønsker til lykke.
Fjellet er begynnelsen og enden.
Den bærer oss gjennom livet.
Vi rir på fjellet hver dag
Mot en ny soloppgang.
SNØ
Stadig denne snøen, stadig en fredsplan,
Et eventyr i fjellet.
Stadig må jeg granske skriften.
Mitt våkeøye venter på jul,
Venter at snøen kommer til jorden
Og forteller om kirkegårdens skjulte navn.
Vi må følge med. Våre nærmeste skal stå opp
Og bli med i koret.
Gjennom myr og vidder må vi vandre,
Over fjellet til barnet
Som løfter sine armer imot oss.
Vi må ta imot vinteren med glede, med latter,
Og se etter sommeren, hvile ut
Til solen kommer igjen
Og skaper nytt liv i tuntreet.
HØST
I en vanlig høstnatt
Står et fjell og tier.
Noen ganger erindrer fjellet,
Som en gammel mor,
Hvor fedrene har bodd.
De kjører scooter milevis
Og vekker reven.
Høsten kommer, vinden uler
Gjennom rommet, dypt i fjellet.
Snart er snøen på sin reis
Og sperrer vei og sti.
Trærne neier, pines ned i ønskedrømmen.
Solen reiser dagens alter.
Lyngen kryper, barna synger.
Fjellet ler i stup, og mumler navnet ditt.
Nå er tiden her,
Og søvnen kjører vogn på vogn
Av snø i fjellet.
Til mitt hjerte hvisker vinden.
Fjellet legger seg i dvale, iser ned
Fjellet legger seg i dvale, iser ned
Med store drønn.
Fjellet snorker midt i natten,
Stråler i sin tomhet, lenge,
Helt til våren vekker oss.
Avskjedstimen kommer.
Fjellet vinker takk for følge.
Gud er god.
Et fjell i brann
Taler til mitt unge hjerte, møter oss
Med strålefryd. Fottrinn høres.
Det er tidens klokkestrenger, kjære.
Spør fjellet etter vei og tid.
Våre fottrinn møter Gud.
BLOMST
Blomsten faller.
Navnløst reiser høstens blader.
Og trærnes nakenhet vil lyse
Som en flaggstang.
Blomsten stråler som en måne
Til den bøyer av bak fjellet.
Vårens blomst skal gå til hvile
Som et barn i slekten vår.
Evig eies kun det tapte.
Blomsten lever i det skjulte.
Nedi jordens mulm og mørke
Ligger gnistens altertavle.
Blomsten vekkes opp av solen,
Reiser seg i all sitt velde,
Smiler, synger, elsker barnet,
Maler liv av kjærlighet.
LYKKELIG
Lykkelig er jeg som lever nå.
Med begge armer rundt fjellet
Kan jeg løfte hele verden
Mot en større himmel.
Trygt kan jeg vandre på livets sti
Og se de grønne fjell
Som hever seg mot stjerner.
Lykkelig er den som kan bære slekten
Inn i Guds himmel.
Lykkelig er jeg som har tusen år,
Som et fjell, under mine vinger.
Jeg er klar til å fly
Til et landskap med blomster og engler.
 |
| Mandeltreet blomstrer-ill. |