 |
| Færøy-ill. |
HØYDE
Vi satt på en høyde med dempet musikk.
Sannheten våket over oss.
Vi var kledd i purpur og gikk mot landet.
I høyden er fuglen fri.
Avkledd sover den nye legende.
Den svakeste rustning er løgn og vold.
Jeg søker til fjellet, som barnet til far og mor.
Her vil jeg leve, og her vil jeg lyse,
Som en varde for alle folk.
Med ordet som våpen, med harpestrenger,
Søkte vi stillhetens mektige puls.
Og luften er balsam, som korn og fisk,
Et livsmål av krefter, – så hjerter kan fly.
ELSKE
ELSKE
Hun sa hun ville elske.
Hun elsket fiolinen, men ikke meg.
Hun var som en rose, et lys i verden.
Men hun lyste ikke lenge
Før hun vandret sin vei.
Hun sa ordene vinglet,
At alt var en gåte.
Hun elsket bølger og eventyr,
Og gikk lange turer med hunden.
Om nettene var hun uten drømmer,
Som et avgnagd bein.
Hun elsket solen, og gikk på stranden
Og følte bitterhet og hat.
Hun hadde ingen hun virkelig elsket,
Men lengselen var søt musikk./
Og snart vil hun blomstre frodig
Som en orkidé, og leve livet
I kjærlighetens fiskegarn.
I BYEN
I byen er fjellet en fløytetone.
Dit drar byens barn til fest,
Og holder stien åpen.
Klokkene kimer, og snøen daler.
Glassveggen mot veien blinker i lys.
Synlige båter ligger ved kaien.
Bølger av natt hilser med måneskinn,
Og etterligner oss.
Byen maler, og elven fryser.
Vinteren kommer med voldsom kraft,
Og river murene ned.
Himmelblomster synger i hvite stjerner:
Snart er det jul på frossen jord.
Slekten skal leve, og stige som fjellet,
Og lyse i natten som søster og bror.
BLÅ HIMMEL
Gjennom bølger av blått
Lyser vannet,
Lyser byen i skyer av gull.
Gjennom alt går en strøm av krystaller,
Små snøfnugg som dekker vår jord.
Og vinteren seiler mot havet.
Det lyser i himmelblått,
Og båtene søker havn for å feire.
Det er jul i hytter og slott.
Jeg er alene på fjellet og tier.
Jeg lytter til englekor.
En himmel av kjærlighet hilser
Guds fred.
Det er frøet som gror.
Det er frøet som gror.
SANG
Syng om fjellet, kjære venner.
Fjellet møter oss hver dag.
Se det vakre, se på fjellet.
Varden lyser, kongestav.
Snøen glitrer som en lykt
Med et vell av snø og frost
Fjellet former slekt og venner.
Isen smelter mellom oss.
Vi kan snakke ut om alt.
Fjellet er vårt høydemål.
Tungt og fagert står det der
Som et hellig himmelbål.
KOM
Kom til fjellet.
Kom til vitnemålets telt.
Her er utsikten til verden.
Fossen stuper ned fra høyden
Og slynger seg som elv mot havet.
Kom til friheten med hjerte,
Len deg bak og syng for livet.
Vi har overflod av alt.
Fjellet er vårt faste midtpunkt,
Gjenerobret – borg i verden.
Hjemlandstoner flyr i luften.
Jeg går barføtt over fjellet
Til et avslipt kirkespir.
Dagens timer er til ende.
Natten skjuler fjellets ansikt.
Månehjulet lyser gult.
 |
| Hurtigruta-ill. |