 |
| Fjell i nordlys-ill. |
SKOG
En skog i flammer.
Det er høst.
Ditt liv er som en skog
Som brytes ned,
Og bygges opp hver dag
Mot et høyere mål.
Skogen snur seg imot oss
Og forkynner fred.
Den gir av seg selv
Og forteller om himmelen,
Som løfter verden til seg
Og velsigner barnet.
Skogen kommer med sitt bilde
Og beveger oss.
Den ser dagen i våre øyner
Og kjenner høst.
Den lukter som Lasarus
Når døden roper.
SLIT
Når jeg er sliten
Blir jeg dradd mot fjellet.
Jeg ser kammeraten min i blått.
Han likte seg ikke.
Det var for vanskelig å leve
I storbyens jungel.
Jeg går omkring på gamle stier
Og føler meg uttørket
Som en gammel gran.
Jeg må få luft under vingene,
Og søker stillheten i høyden.
Jeg elsker å se.
MENNESKE
Menneskehjerter er spørsmålstegn
Som gløder i dagen.
De hvisker i natten over livet
Som krymper som en gammel kjole.
De sitter på en grein og vipper
Til solen kommer. De kvitrer til hverandre
Og blåser i stjernene. De kommer nær
Og klumper seg sammen.
Som trær bor menneskene i byer,
Eller spredd på store vidder.
De finner sine egne og heiser flagg
Når våren kommer.
SPRÅK
Gjennom granbaret ser jeg en fremmed
Og hører stemmer fra en annen verden.
Ordene stryker gjennom natten
Med sterke vinger.
Språket synger i mine ører til jeg sovner.
Og en engel vekker meg ved daggry
Med sol i vinduskarmen.
Jeg skal møte nye mennesker.
En hop kommer imot meg. De taler
Om sine behov og lengsler, og løfter språket
Inn i mitt liv, som et mysterium
Fra en grenseløs verden.
Gjennom fjellet hører jeg bulder av fremmede
Som soper langs veier og stier
Og erobrer nye omgivelser, nytt land
Med bankende hjerter.
FJELLET
Jeg nærmer meg fjellet
Og snakker med fjellet.
Jeg gror inn i fjellet
Som skyer og vind.
Jeg berører fjellet
Og ser uglen som stuper,
Hører malstrømmen jage
Med tunge bølger.
Snart kommer solen
Og lyser opp fjellet.
Et eventyr forteller
Om livet i hennes kropp.
Fjellet kan snakke.
Jeg maler fjellet med tårer.
Mitt urfjell er kirken
Som lyser i alle slott.
KRIG
Jeg avviser krig.
Jeg vil bare være meg selv.
Helt fra fødselen har jeg søkt
Etter frihetens ankerfeste.
Men leiren i grunnen er som en myr.
Folk passerer. Jeg hilser og heier.
Jorden er svart etter tusen mil.
Men styrken er borte.
Makten og æren til Herren,
Som gav oss livet.
Jeg løfter mitt blikk mot fjellet.
Jeg avviser krig.
 |
| Høst på Holmen-ill. |