 |
| Værøy-ill. |
FJELL I SOL
Fjellet ligger med sin nese
Hodestups for sol og vind.
Alt jeg ser er fjell her nede,
I blåne etter blåne,
Og føler dødens ro i marg og bein.
Men våren kommer snart med liv
Og fyller opp vårt rom
Med varme hender, bær og frukt,
Så fjellet blir et himmelslott,
En synlig majestet i sol.
JEG SER
Fra en nattlig fjelltopp lyser byen
Fra en livfull, fredfull jord.
Mennesker har kjærlighetens blikk
Til katedralens høye tinder.
Jeg er barnet i en kikkert
Som er rullet ut for melkeveien.
Her er utsikt til de andre
Som jeg elsker over alt i livet.
Jeg ser veven i Guds under,
Fra det minste snugg til fjellet,
Som ruver over jordens grønne dal.
Jeg ser fargepraktens skrud som glitrer
Som en pyntet brud i himmelsal.
Fjellet byr seg frem, og løfter verden
Inn i stjernehav.
Her er virkelighetens mysterium
En kraft som lyser fritt
Og hilser oss med sterke vinger,
Som en mor og far.
VIND
Jeg holder min hånd på hatten
Og skuer de norske fjell.
Det blåser fra vest.
Jeg speider som David i fjellet
Og søker et viktig spor.
Jeg tror på Gud.
Mens vinden blåser og havet brøler
Kjenner jeg kraften forener min tanke i bønn
Til den levende jord.
Hvor lenge skal rakettene flamme
Over mitt hus?
Hvor lenge skal krigen volde mitt folk
Og skjende vår arv?
Mens vinden raser, sitter jeg trygt
Og skriver et brev.
Takk til vår skaper som gav oss landet
Og elsker oss – som vi er.
MOT HAVET
Fra fjell til fjell mot havet
Med en stripe lys.
Gjennom gitteret ser jeg en ørn
Som hviler i skjæret
Og vekker min angst mot dag.
Jeg ser tegn på knokler og blod.
Jeg stuper mot havet, som mot et fjell,
Og kjenner at jeg er ung.
Fjellet har historien i lasset
Og vekker min tanke.
Kanskje er også jeg en koloss,
Et anker fra en annen verden
Som ønsker å bli sett.
FAST SOM FJELL
Sikkert har jeg funnet den rette.
Min tro er fast som fjell.
Jeg har lært vinden å kjenne,
Og vet at livet går mot kveld.
Jeg ser etter snø i fjellet
Og våkner til torebrak.
Et værskifte roper i rommet.
Nå kommer regnet snart.
Jeg ser etter svaneplogen
Som styrer langt mot sør.
Snart er vi alene i fjorden.
Vi er fjellet som aldri dør.
Fast er fjellet, det fagre,
Som lyser i alle land.
Et fjell med røtter og stamme
Gir trøst når vi reiser hjem.
Som bauta med navn som hvisker,
Guds fred over alle fjell,
Står jeg i vinden og kjenner
At livet stilner mot kveld.
ORD
Ordene kommer i vinden
Og slynger seg frem.
De lyser og blinker og speiler vårt liv
Som et hav, som et fjell.
Ordene kryper, nikker og ler:
Her er vår verden. Se hva som skjer.
Se hva som skjer.