 |
| Svaberg-Ill. |
USIKKER
Hva skal vi gjøre med fjellet
Som reiser sin rygg
Og stuper i havet?
Hva skal vi gjøre med livet
Når stormen kommer
Og vi står nakne igjen
Ved fjellet fot?
Trærne klumper seg sammen
Og holder av hverandre.
Overalt ser vi trær som mennesker
I tette nettverk.
De summer i klare vinterkvelder
Som bikuber om våren.
Hva skal vi tro om fjellet
Som har stått her i tusen år?
Det er et symbol på fred.
Det er vår grunnvoll
Og faste holdepunkt.
Uten fjell og kildevann,
Har vi ingenting å bestille.
Vi er uten håp.
TÅKE
Fjellene ligger i tåke
Til morgensolen får kraft nok
Til å trenge gjennom muren.
Fjellene huser mystikk fra eldgamle dager
Og stirrer med åpent blikk
Mot lyset som banker på.
Her vandrer de elendige,
Og prinser, prinsesser i hopetal.
Alle vil gjennom tåken til livet,
Som innhenter oss – og gir barnet fred.
ISFJELL
En rygg stuper i havet,
Brekker på langs,
Kiler seg dypt ned i avgrunnen
Og seiler, seiler
Som et lys over vannskorpa.
Det ruver ikke for vårt øye,
Men gjemmer sin kropp
Som et isfjell i nød.
Det roper i dypet etter ankerfeste
Og seiler, seiler.
Isfjellet reiser med sin hatt
Og taler sitt språk
Til en verden som sover.
Og dansen går lystig i tusen byer
Før stormfloden jager
Livet i graven.
MENNESKER
Vi mennesker er som isfjell
Som bare så vidt viser.
Vårt ansikt stråler kanskje fritt?
Men alle bærer med seg en kropp, et fjell
Av historie og liv.
Mennesker må snakke sammen,
Så kan verden bli bedre.
Klimaet vil bli mildere, og jorden
Får nye krefter, så vi kan leve lenge
I kjærlighetens lys.
OPPRINGT
Nylig ble jeg oppringt av en frue
Med briller og grå stær.
Hun hadde tragiske tanker,
Og møtte seg selv i døren
Med klipte vinger.
Hun hadde det travelt med andres liv,
Og skygde ikke for å mene,
Uten å vite sannheten.
Alt var et tidsfordriv,
En ring av smerte og nød.
Jeg tror det er viktig med korset
Og en fremtid i vente.
Kontakt med levende mennesker
Forener oss i kjærlighet.
Vi vokser, og flyr.
VAKKERT
Jeg klarer ikke beskrive det vakre.
Så vakkert er det som er skapt
At selv måneskinnet bare kan antyde
Rikdommen i mysteriet –
Å oppleve alt dette.
Det vakre henger sammen med fjellet,
Som holder oss over havet
Og gir oss et pusterom.
Her kan vi vandre i nattlig purpur
Og lære tidens gåte.
Jeg kan ikke beskrive lyset som vekker oss
Og får oss til å se det vakre.
Ansiktene lyser det kroppen er fylt av,
Og speider jorden
Som stråler som en katedral, symfoni.
 |
| A.Eriksen-Ill. |