 |
| G.Øyamo-Ill. |
MIN LILLE VENN (Et minnedikt)
Jeg elsker barnet som forlot meg,
Jeg elsker min lille venn.
Jeg elsker vår kjære som ville ha vært
Sammen med oss i kveld.
Jeg lurer sterkt på hvordan det ville være
Å ha deg ved siden min.
Men det er for sent nå å begjære dette
Når døden har sanket deg inn.
Jeg savner deg veldig,
Men tror vi snart skal møtes igjen.
Jeg lever på minner, og vet
Alle morsomme ting vi kunne ha gjort.
Jeg tenker på deg hver dag og stund,
Og lurer på hvor du er nå,
Hvorfor du ikke kunne holde ut?
Jeg rekker deg hånden, og kysser deg.
Jeg elsker deg høyt som en stjerne
Som aldri blir borte mer.
Jeg lyser fred over barnet mitt
Med glansen av kjærlighet.
Sigve Lauvaas
SOL
Våre ord er små
Imot solens mektige kropp.
Vi ser ikke klart,
Som visdommens klare lys.
Men ordene gir oss en smak
Av livets uendelige rom.
Her senker solen seg ned
Og løfter barnet opp.
BÆRER
Vi bærer på hverandre.
Moren bærer barnet inn i verden,
Holder liv i frøet,
Reiser seg og bærer en ny generasjon.
Fjellene bærer oss over alt
Til dagene er dekket med smil
Fra en blå himmel.
Trærne bærer lauvet
Som bærer årstidene i sitt ansikt.
Og havet bærer bølgene
Fra pol til pol.
Vi bærer hverandre, og hilser dagene
Som berører oss med lengsel.
Vi bærer hverandre
Fra generasjon til generasjon.
SKRIV
Vi skriver kjærligheten inn i historien,
Og setter avtrykk i fjellet.
Alt vi tar på forteller om våre liv
Og lyset vi bærer med oss.
Skriv lyset i alle rom, skriv til vi skilles
Og møtes igjen
Som lysbærere på tidløse strender,
Der vi kan bade fritt og være venner.
Skriv fargene, landskapet, alle drømmer og visjoner,
Så andre kan se at vi lever,
Så de kan kjenne kraften av kjærlighet
I en vanskelig verden.
Skriv til jord og himmel møtes i lyset
Av hvite fjell.
DET VAKER
Fjellene vaker som fisker i vannet.
De følger oss med harde og skarpe øyner.
Fjellene gir oss en glimt av snø
I Jotunheim og Dovrehall.
Det vaker i menneskemyklderet
Som reiser over store vidder,
Som rein og hjort.
Fjellene står majestetisk i tusen år.
De strekker sin halds fra jorden
Mot stjernene.
Her er så vindunderlig friskt i høyden
Under månesigden.
GLANS
I juniglans og kløvereng
Roterer sommerfugler og humler.
De smaker på jordens deilige lukter
Og kretser mellom unge og eldre,
Som vitner til en lys dag.
Glansen av sol i øyner og ansikt
Får gresshoppen til å spille.
Det er varmt over hele landet
Og grågjessene sprader og kakler
I høyskolens korridorer
Med lystige fjær.
Se meg, sier barna i parken.
Se at vi lever, sukker de gamle
Som har funnet seg en benk.
De løfter sin hals mot det uendelige lyset
Som bader i havet,
Der sjømannen setter dype spor.
 |
| G.Øyamo-Ill. |