 |
| Hemsedal-Ill. |
HELHET
Dette er en hel bok,
Et fjell, en verden.
Dette er livet mitt. –
Og jeg er en del av alt.
Jeg er lenket til jorden,
Til menneskene, –
Mine brødre og søstre.
Jeg eier en formue av erfaring og tid
Som er flettet sammen
Til kunstverk, fjell og skyskrapere,
Vanlige fiskere, musikere, handelsmenn,
Og bønder som dyrker jorden.
Jeg dyrker levende ord.
SOVE
Jeg sover godt om natten
Og drømmer mine kjære i Afrika
Som går og går, og aldri kommer frem.
Jeg sover til jeg hører fuglesangen
Og kan stige ut til en blomstrende morgen,
Kledd for et elskelig publikum.
Jeg sover fra regn og latter,
Og puster ny luft til flyet letter
Og hele verden beveger seg mot nye mål.
Jeg sover i en ny atmosfære,
Jeg glir inn i en ny virkelighet
Som forvandler livet til en klode, til et fjell
Som lyser fra det endeløse havet,
Der båtene stimer sammen
Og jages av tusen bølger.
VIRKELIGHETEN
Jeg ser virkeligheten i fjellet,
Det ekte og gamle fjellet
Som snakker alle språk.
Fjellet har toner og øyeblikk
Vi aldri blir ferdig med.
Som en rolig symfoni fyller det vårt indre
Og viser oss havspeilet.
Vi ser oss selv i fjellet.
Det holder seg godt, etter alderen.
Jeg har ikke så mye å si til fjellet,
Men fjellet har mye å si til meg,
Som vandrer i tåkedrømmer
Og tror på en ny vår.
Fjellet holder meg fast,
Og kaster ikke tiden bort med prat.
Fjellet er fortid, nåtid og fremtid,
Og er ankret til mantelen,
Og er kimen til alt som er – og beveger seg.
Jeg er bare en dråpe, en boble, et fnugg
I det store universet.
Men jeg er, og klamrer meg fast til fjellet
Som en maur i grålysningen.
Det virkelige fjellet – som berører oss
Med sitt lys, hvisker navnet.
TUR
Vi når sjelden middagshøyden
Før vi må trekke oss tilbake
Og rusle for oss selv.
Kreftene avtar, og vi er ikke trent
Til de store høyder.
Vi er fullstendig utslått etter en tur
Og må innhente oss,
Samle krefter til nye toppmål.
Vi skal være våkne for fjellet
Til vi ikke kan mer.
Stiene blir visket ut som et navn i livet.
HØYE HUS
Jeg sitter høyt
Og ser hele verden i et bilde.
Menneskene klumper seg sammen
Høyt over byens tak.
Jeg er den yngste i landet
Og skal snart overta.
Det er en oppgave i vente,
En vei å gå.
Høye hus stiger i fjellet,
Klamrer seg til grunnvollen
Og holder ut år etter år,
Som en slave.
Jeg sitter høyt
Og reiser med vinden.
I søvnløse netter går jeg bort
Til en ny virkelighet.
YNGST
Jeg var yngst av ti søsken,
Og haltet meg frem
Til en trygg sti.
Her er jeg nå med staven,
Og hilser de jeg møter
Med ordet som lyser
Og skaper kraft i hele kroppen
Så jeg kan leve.
Jeg er yngst, og svinger meg
Mellom grønne greiner –
Og blir beruset av musikken
Fra fossen som stuper
Og forteller om evighetens blå brønn.