 |
| Nanna Kiønig-Ill. |
REISE 3.
Jeg blir trett av å reise,
Og hviler ofte i sofaen.
Jeg puster dypt i foreldrenes åker,
Og tenker på barndommen –
Og kornbanda vi satte på staker.
Jeg reiser på havet,
Og oppdager at alt er ikke perfekt.
Miljøet råtner på rot
Og mennesker tar skade på sin sjel.
Jeg vet – det er en utfordring
Å reise mellom verdens storbyer
Med en urviser rundt halsen.
Jeg reiser sommer og vinter,
Hele tiden, dag ut og dag inn,
Til naboen dør av alderdom, helt alene,
Mens barna er i Europa eller Amerika
Uten gyldig pass.
REISE 4.
I begynnelsen lengtet jeg
Til fjerne kyster.
I dag lengter jeg til mine egne
Fjell og fugleknauser.
Jeg vil se de gamle stier, og gå
I ”Minnenes dal” – til sjelen letter,
Så kroppen kan lande i fred
For tidens storm og brøl.
Jeg lengter å se nye steder i verden,
Treffe nye mennesker,
Favne noen jeg kunne like
Å dele hotellrom med.
Jeg er en drømmer,
Men reiser i tidens strømnett,
Og utforsker stadig nye landskap.
Hele jorden er et eventyr, en katedral.
REISE 5.
Å reise gir adspredelse.
Jeg får gå på den kinesiske mur,
Se Norge fra luften, på langs,
Ankre i Det kaspiske hav,
Klatre i Himalaya.
Jeg elsker å reise,
Og drømmer meg bort hver dag.
Det er en uskrevet lov
At det er lov å reise,
Bare en kommer tilbake.
Vi kan ikke reise ifra seg selv,
Og vårt hjerte er med på lasset.
Alt vi har av erfaring og drømmer,
Er byggesteiner for et langt liv.
REISE 5.
Malmen i fjellet, i treet,
Er en edel masse.
Slagget er til ingen nytte
For den som driver butikk.
Jeg går ofte i fjellet og leter
Etter skatter.
Men, om fjellet var av gull,
Ville det bli et forbudt område.
Malmen holder hjulene i sving,
Og er som et hjerte på jorden.
Det er malmen som gjør at vi lever
Og kan fortelle historien videre.
BABEL
Midt i verden
Roper mennesker av alle språk
Og lyser som stjerner.
Radio og Tv lenker seg
Med usynlige tråder
Og puster liv i støvet.
Menneskene flokker seg sammen
For å skrive veien
Til det hellige landet.
Midt i verden oppfyller de løftet
Om Babels forvirring
Før solen går ned.
VÅKNE
Når livet kommer tilbake
Og bjørnen våkner,
Glemmer vi vinterkulden
Og de som gikk bort.
Livet er en oppreisning
Fra jordens dype kløft
Til lys og blomstring.
Vi reiser alle gjennom livet
Og drikker honning,
Og slikker sol fra fjellet.
Det er vår himmeltrøst.
 |
| H.Sørensen-Ill. |