 |
| E.Munch-Ill |
33.
NAVN
Når det navnløse får navn
Og skikkelsen er den ene,
Et vesen fra oven,
En røst som roper fra pol til pol,
Må vi bøye kne.
Far ikke vill, sier den ene.
La kjærligheten slå rot.
Oppfyll løftene og vent
Til navnet blir åpenbart,
Så alle kan se.
KART
Navnet er vårt kart under solen.
Navnet har et ansikt, et bilde.
Hvert menneske vitner om navnet,
Uten alle vet det.
Hver tomme jord vitner
Om skapelsen.
Ordet peker veien.
Ordet er kart over land og byer.
Ordet veier og måler menneskene,
Og ser våre hjerter.
Uten ordet har vi ingen kraft,
Uten ordet er vi uten ansikt,
Og må skjule oss.
KIRKEN
Hvor er kirken, korset, graven?
Hvor er den levende, den førstefødte?
Hvor er barnet i krybben
Og englene?
Hvor er sangen, stjernehæren,
Fredsfyrsten?
Kirken har mange rom.
Den lever og dør, den åpner og lukker.
Kirken er en paraply
For alle som fryser og trenger nåde.
34.
VEIEN
Verdens ende er et sted.
Jeg finner nok frem.
Døden lyser i horisonten.
Det skremmer oss.
Vi går i lange lysløyper
Til en åpen port.
Døden kommer imot oss.
Og vi er flyktninger
Som vender hjem.
VENNER
Venner er små blomster på veien,
Lys og trær.
Vi snakker sammen om alt
Og bekjenner syndene.
Mellom venner er hvilesteiner,
Bekjentskaper, statuer.
Vi går videre, og lager spor
Som andre kan følge.
Venner er en viktig del av livet,
De er som søsken, som øyner
Som følger oss på veien,
Og gir trøst når vi trenger det.
GAMLE
Naturligvis er vi ikke gamle.
Sommeren er litt bakpå,
De døde snakker for seg selv.
Vi snakker for evigheten.
Naturligvis har vi ord som passer inn.
Ordene former oss, gir avtrykk,
Hjelper oss til å se.
Gamle kan se langt, uten briller.
Et hjerte er en hel verden.
Ingen kan skjule seg, uten den ene
Som bor i alt.
De gamle kjenner veien.
35.
FREMMEDE
Vi var fremmede og alene,
Misforstått av alle.
Vi ville godt, men ble dømt skyldige.
Vi var blitt forbrytere mot menneskeheten
Enda vi bare ville kjærlighet.
Øvrigheten tålte ikke ordet,
Tålte ikke korset,
Hadde ingen sans for helbredelse,
Var kalde i omgang med flyktninger
Og vanæret det hellige.
Navnet ble forbudt, den ene
Måtte fjernes fra landet.
De rykket ut med politi og sporhunder.
Alle fremmede skulle bort.
Jeg gav mitt liv for kjærligheten.
SKRIFT
Vi har funnet en potteskår
Og vi har tydet skriften.
Her har bodd folk før.
Vi er ikke de første som skriver.
Vi gjenspeiler skaperen,
Vi er et tegn i landskapet, et ansikt
Som tømmes i luft og vann.
Vi er maktesløse overfor været.
Men, vi er steiner i et stort byggverk.
Vi er drivtømmer til Noas ark
Og triumferer i lyset.
Skriften maler navnet på veggen.
Vi vet på hvem vi tror.
Vi gjenspeiler de hellige fra Sion
Og stormer mot målet.
36.
VIND
Stjernene blinker,
Vinden sukker,
Urtehagen venter på sol.
Ensomheten er til å kjenne.
Veien er kald og hard.
Dønninger høres
Båten glir inn til en trygg havn.
Vinden løfter skyene.
De seiler over himmelen.
Ensomme mennesker roper
I det gråblå fjellet.
Hvor er forklarelsens berg?
Hvor kan vi gå med alt som tynger?
Natten er en pansret vogn.
Vinden fløyter i natten,
Og fyrtårnet blinker.
Havet velter mot land.
Den ensomme fuglen er fløyet.
Tause smil er igjen.
Noen mumler i urtehagen:
Snart er det vår.
PUST
Vi puster, ånder, drømmer.
Vi snakker og ler.
Vi puster ordet, og fanger språket
I et åndedrett.
Vi lever, bøyer oss etter solen, strekker oss
Som en svibel, og flyter i vinden.
Vi puster og flyter over alt
Til det evige rom, til vårt eget åndedrett.
Vi puster bilder og lys, navn og minner.
Vi favner veven i landskapet,
Det hellige måltid,
Til vi må bæres bort.
 |
| E.Munch-Ill. |